** Mamma er gått på jobben, og hun tok puppene sine med seg. I to timer har jeg vært pappapermittert fra jobben min som kulturjournalist i NRK. Det er fint. Dette har jeg sett fram til. Men jeg blir litt nervøs, merker jeg. På Marienlyst dans-dans-danser mine kolleger allerede oppå bordet. Lettelse på mandagsmøtet. Endelig kvitt ham! Neida. De savner meg. Det er så tomt på lufta uten deg, Knut. Problemet er at de ikke har tid til å savne meg. Tempoet i en norsk mediebedrift er høyt. Frister nærmer seg. Kanal 24 stjeler ideene mine, og vanner dem ut med Elton John hvert femte minutt. Jeg spyr! Eteren koker over av nye stemmer. Men hva har de nå egentlig på hjertet? Barnløse frilansere under tretti år har overtatt opptaksutstyret mitt. Jeg kjenner noe som minner om… kastrasjonsangst? Kom tilbake med mikken min! Før jeg gikk ut i pappapermisjon var jeg en raus fyr. Hadde det ikke vært for permisjoner, ville aldri nye folk få sjansen, tenkte jeg. Det råder da ansettelsesstopp i NRK? Skal gamle geitebukker som jeg gå her å skygge for andre, tenkte jeg, som den dumsnille bergenseren jeg nå en gang er. Nå er jeg ikke raus lenger. Nå lytter jeg mistenksomt med store ører. Den nye programlederen for det glimrende poesiprogrammet Diktafon i P2 er bare 25 år gammel. Han høres ut som han aldri har gjort noe annet. Herregud, hva gjorde jeg da jeg var 25? Jeg føler meg så maktesløs og isolert. Helle Vaagland skriver i sin feministspalte i Klassekampen at det ligger makt i å sette opp lister. OK. Her er min topp 2 masochistliste. Toppen av masochisme (1): Behold jobb-e-posten din i permisjonstiden. Det kan sammenlignes med å stå parkert i veikanten på E6 fredag ettermiddag.