En bevegelse for hvem?
- Konferanseområdet i bydelen Goreagon var et støvete nedlagt industriområde for få måneder siden. Gjennom intens innsats er det blitt forvandlet til konferansesenter og festivalområde. Her er et herlig kaos av demonstrasjoner og opptog, appeller og sanger, flagg, banner og ansikter fra hele verden. Mens du prøver å kjempe deg fram gjennom mengden for å komme fra et seminar til et annet møter du kanskje en gruppe dansende bønder fra Tamil Nadu, syngende munker fra Tibet eller opptoget til Attac Japan. Overalt høres dundrende trommer og fengende danserytmer, Goreagon har blitt en annen verden. Men hvem er alle disse menneskene, og hvor representative er de egentlig? På et møte jeg overvar la journalisten og aktivisten George Monbiot fram skepsis til forumets utvikling. Han mente bevegelsen var i ferd med å bli overtatt av vestlige intellektuelle som ham selv, og viste til at selv om plassen utenfor møterommet var full av indere var det flest hvite som deltok på det aktuelle møtet. Monbiot frykter at den globaliseringskritiske bevegelsen skal tilnærme seg massene like ovenfra og ned som de udemokratiske institusjonene den skal bekjempe. I så fall vil den miste den moralske autoriteten som i dag gir for eksempel Verdens sosiale forum legitimitet og tyngde verden over. Jeg tror heldigvis Monbiot bommer. Det er faktisk mindre middelklasse-preg på dette forumet enn på de i Porto Alegre. Med flyttingen til India har det imidlertid blitt tydeligere at bevegelsen er en bevegelse av bevegelser. Her finnes mange dagsordener, og veldig mange av inderne som er her er opptatt av tema som er ukjente for oss. Her er for eksempel utallige møter om undertrykkingen av dalitene, og kampen mot kastesystemet. Det er nettopp dette som er forumets store styrke, at helt ulike erfaringer og problemstillinger kan samles på en felles plattform. Kampen mot nyliberalismen styrkes når vi ser hvordan den skaper strukturer som hindrer frigjøring fra vidt forskjellige former for undertrykking og utbytting rundt om i verden. Samtidig betyr det at løsningene må være tilsvarende forskjellige, og at bevegelsen må bygge videre på sin pluralisme. Mumbai-forumet gjør nettopp det. Utenfor porten til forumet begynner Mumbais bitre virkelighet. Ikke bare Goreagons rickshaw-sjåfører, men også bydelens tiggere har møtt mannsterkt opp for å prøve å få noen rupier ut av alle de idealistiske blekansiktene. Små barn med tomme øyne klistrer seg til oss. Er en annen verden mulig også for dem? Utenfor hotellet som de fleste nordmennene her nede bor på ligger uteliggerne strødd, på fortauet og langt ut i gaten. Og hvis du må snyte deg når du kommer til rommet ditt på kvelden viser det seg at nesen din er full av kolsvart belegg, fra den nesten uutholdelig skitne smogen som 16 millioner mennesker lever i hver dag. Når det er håp her kan vi andre aldri tillate oss håpløshet.
Les hele Klassekampen på nett
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnent