Det har plutselig gått opp for meg at jeg kan få skikkelig dårlig råd når jeg blir pensjonist. Jeg er en av disse i tredveåra som er vokst opp i en sosialdemokratisk bomull av tro på at alt går vel bra til slutt, staten passer nok på oss. Og så skjønner jeg at slik er det ikke. Så hva gjør man? Privatpensjon kommer bare ikke på tale. Sette bort masse penger uten å vite om jeg får bruk for dem, lyder helt idiotisk. Faller jeg plutselig død om forsvinner jo bare pengene, og jeg har ikke hatt det spøtt moro med dem. Hvordan jeg skulle ha råd til å sette av nok en tusenlapp i måneden er jo også et godt spørsmål, og ville resultert i utsagn som: «Jeg skjønner at du har våt bleie, og er litt lei deg for det, men du må nok gå med den et par timer til. Vi har ikke råd til mer enn fire bleier i døgnet skjønner du, vennen min». Etterfulgt av vantro babyblikk og høye vræl, selvsagt. Nei, strategien er heller å bli glemsk. Denne strategien har jeg kommet fram til etter å ha sett nærmere på tidligere års regnskap, og dets hovedposter; boliglån, studielån, barn, øl og bøker. Boliglånet har en nedbetalingstid på 15 år. Altså ferdig før fylte 50. Studielånet aner jeg ikke hvor lang tid tar. Jeg er prinsipielt mot den utbytterske renta staten snyter tidligere studenter med, så jeg velger å ikke forholde meg til dette lånet. Men det forsvinner vel. Barn klarer seg forhåpentligvis selv om førti år. Og øl drikker jeg forhåpentligvis litt mindre av. Så da gjenstår bøker. Det er en stor utgiftspost, særlig når jeg ikke lenger er i arbeid, og ikke kan snuske til meg gratis bøker fra redaksjonens kulturavdeling. Så forhåpentligvis blir jeg litt glemsk. Slik at jeg kan lese gamle bøker uten å huske at jeg har lest dem tidligere, men ha like stor glede av dem igjen. Og igjen. Og igjen. Og igjen. tfa