Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Kvinne for sitt skaut

Sapideh Sadeghi
  • Da mamma vokste opp var det ikke påbudt for iranske kvinner med chador. Men mamma bruker likevel skaut, det har hun i grunnen alltid gjort. Det var ikke akkurat sånn at hun hadde et valg, alle steppenomader, både menn og kvinner, bruker hodeplagg. Enten bruker du skaut eller kan du vinke farvel til håret og hodebunnen din som risikerer å bli svidd i den varme sola. Altså ikke et reelt valg, men mer som et overlevelsesmoment for dem som ikke følte at fata morgana eller svidd hodebunn var noe å trakte etter. Da hun senere kom til Norge som voksen, var skautet alt en naturlig del av hennes identitet, derfor tok hun det aldri av her heller. Selv planla jeg som barn tidspunktet for når jeg skulle begynne å bruke skaut og hvordan jeg skulle bære det. Først var planen at jeg skulle begynne da jeg fylte 18 år. Den store dagen nærmet seg, 18-årsdagen skulle bli den første dagen i mitt liv som muslimfeminist. Dagen kom, og jeg sto opp tidlig om morgenen. Men jeg følte meg ikke som noen muslimfeminist. Jeg følte meg heller som en white-trash drabantby-jente. Så det ble til at jeg lot være å smykke meg med det nyinnkjøpte skautet. Men slaget var ikke tapt, jeg reviderte bare planen min. Jeg forskjøv tidspunktet, istedenfor å knytte det opp mot alder, valgte jeg å knytte det opp mot mitt neste store livsritual, nemlig ekteskapet. Og argumentasjonen var også klar; for meg er ikke skautet et symbol på at jeg underordner meg min mann. Jeg bruker mitt skaut for å opprettholde min muslimske kvinneidentitet i en tid der islam blir angrepet fra alle kanter. Profeten sa at den som gifter seg har oppfylt halve religionen. Så hvis jeg i den sammenheng også skulle begynne med slør, vil jeg vel oppfylle ca. 60-70 prosent. Da ville jeg nok være på trygg grunn, i det minste for en stund. Men ved neste korsvei, skulle det vise seg, greide jeg heller ikke å holde meg til den stien jeg på forhånd hadde valgt. På bryllupsdagen og bryllupsreisen gikk det fint, for jeg jo var i Iran. Problemene begynte da jeg kom hjem. De tre første dagene bestod jeg med glans, den fjerde dagen skjønte jeg at jeg måtte kaste inn skautet. Jeg skulle på jobb og hadde det veldig travelt. Det slo meg ikke før jeg sto på t-banen og så mitt eget speilbilde i vinduet. Jeg hadde glemt å ta på meg skautet. Det var for sent å gå tilbake nå. Mens mitt valg i stor grad er basert på tilfeldigheter, eller Skiæbnen, som noen liker å kalle dem, er Ambers historie en riktig solskinnshistorie av den typen man gjerne møter i livssynsbøker på barneskolen. Amber og jeg møttes på videregående. Hun var alltid så pen og alltid moteriktig kledd. Hun er fortsatt pen, men kanskje ikke så moteriktig lenger. I fjor høst bestemte hun seg for å begynne å bære skaut og endret klesstilen til det mer anstendige. Vekk med trange topper og flagrende hår som i de orgasmiske shamporeklamene. Hennes valg begynte med en diskusjon hun hadde med en medstudent om islam. Dagen etter sendte de en e-post til www.islam.no og tok kontakt med Trond Ali Linstad. De ble, som gode muslimske jenter, anbefalt å begynne med skaut. De ville, men turte ikke å gjøre det. Det gikk noen uker, hun kvinnet seg gradvis opp og dukket en dag opp på universitetet med hijab. Det var ikke så vanskelig som hun trodde det skulle bli. Studenter er gjerne tolerante, og de som ikke er det er såpass redde for å ikke være politisk korrekte at de ikke tør kommentere det. Overgangen var altså ikke så hard. Inntil hun kom på jobb på A-møb(l)er. Sjefen var ikke så positiv som hennes medstudenter og heller ikke så redd for å være politisk ukorrekt. Først fikk Amber et ultimatium, enten legge igjen sløret hjemme eller bli hjemme selv. 18. desember ble hun sendt hjem fra A-møbler, fordi hun brukte skaut på jobb. Hm …Vel, det var egentlig ikke en solskinnshistorie, jeg ville bare bruke det ordet fordi det sjelden brukes i sammenheng med innvandrerjenter. Men det var altså dette som skjedde. Amber fikk beskjed om å ikke komme på jobben med skaut eller la være å komme på jobb i det hele tatt. Dette hodeplagget brøt visstnok med kleskodeksen på arbeidsplassen, og dertil mente flere, også folk man vanligvis kan tillegge visse intellektuelle evner, at dette skautet, gjorde at Amber framsto som en kuet, undertrykket kvinne uten mulighet til selv å velge. Men hittil er det eneste hun ikke har fått velge, arbeidsplassen. Så hvem er det egentlig som undertrykker stakkars muslimske Amber? Amber selv, som etter å ha vurdert sitt liv og religion har kommet fram til at slør er veien, eller A-møb(l)er som ikke lar henne jobbe der og på den måten være økonomisk uavhenging sin (kanskje) fundamentalistiske familie som kanskje gifter henne bort til en fetter i langtbortistan hvis ikke hun kan forsørge seg selv?

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent