Jeg takker for svarene på min artikkel i Klassekampen 10. januar, som handlet om forholdet mellom miljøtenkning og kulturell kompleksitet. Det ser imidlertid ut til at flere av innsenderne har misforstått artikkelen. Jeg har nemlig ikke beskyldt miljøbevegelsen for å være brunstripete, Åsmund Ukkelberg – tvert imot skrev jeg eksplisitt at dens talspersoner rutinemessig reagerer aggressivt, og vanligvis med rette, når linjer blir trukket til mellomkrigstidens naturdyrkelse. Jeg har aktivt støttet Miljøpartiet De Grønne, og har stadig stor sympati for deres program. Det jeg skrev om, var enkelhets- og renhetsidealer. Og den enkelheten jeg omtaler som et ideal for deler av miljøbevegelsen er selvfølgelig ikke av biologisk art, Olav Randen, men sosial. Jeg kan ellers ikke forstå at jeg noen gang har gitt uttrykk for at sekulær humanisme er en form for «suspekt intoleranse». Derimot forsvarer jeg retten til kulturell annerledeshet såfremt den ikke bryter med felles normer. Debatten, som Sigurd Skirbekk i mange år har bidratt til, dreier seg om hva disse felles normene bør gå ut på. På dette punktet sverger jeg utvilsomt til et mindre omfattende felles kultur- og verdigrunnlag enn ham. Jon Elster foreslo en gang, som en minimumsdefinisjon på et samfunn, at det var «et sted hvor folk stoppet på rødt lys». Så langt (eller kort) ville ikke jeg gå, men variasjon i klesdrakt og religiøse tilbøyeligheter har jeg ingen problemer med å akseptere i samfunnet jeg kaller mitt eget.