Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Bane gir råd til pensjoner

Merkelig overskrift, javel. Men forklaringa kommer. La meg begynne med «bane», så tar vi «pensjoner» til slutt. Fredag ankom det første toget til Darwin, som er hovedstaden i den del av Australia som heter Northern Territory. Darwin ligger på kontinentets tropiske kyst, og er den nærmeste havn for Australias handel med øst- og sørøst-Asia. Inntil nå har banen fra sørkysten, med hovedstad Adelaide, endt opp i Alice Springs, midt i det tørre indre av landet. Men drømmen om en fullstendig nord-sør-bane er hundre år gammel, og nå er den altså realisert. En jublende menneskemasse tok i mot det 1,5 km lange godstoget, trukket av tre diesellokomotiver (linja er ikke elektrifisert). Da hadde det tilbakelagt nesten 3000 kilometer fra Adelaide, hvorav 1420 km er den nye strekninga fram til Darwin. Toget skal også frakte personer, og 15000 billetter er forhåndssolgt. Å fullføre strekninga Alice Springs – Darwin kosta 1,2 milliarder australske dollar (= 6 milliarder norske kroner). Til og med den reaksjonære regjeringa til John Howard ser potensialet i å kunne frakte gods over land mellom sør og nord, til både eksport og import. Jeg skreiv bevisst ikke «jernbane» i overskrifta. For nå skal vi til Shanghai, heller ikke styrt av verdens mest sympatiske regime. Den 29/12 åpnet verdens første kommersielle magnetsvevetog, på strekninga fra sentrum til byens flyplass. Med 430 km/time bruker toget sju minutter på den tre mil lange turen. Togets svever med en cm klaring fra banelegemet, og har nettopp satt ny verdensrekord med 501 km/t. Det har ingen hjul, ja ingen bevegelige deler overhodet. Det er derfor vedlikeholdsfritt og stillegående, og bruker lite energi. Men det koster sjølsagt flesk å bygge. Det er et paradoks at et slikt positivt pionerprosjekt realiseres under et diktatorisk regime. (Må det kanskje være slik at bare diktatoriske systemer med den nødvendige stormannsgalskap og handlekraft kan bygge pyramider, palasser – og magnetsvevetog?) Men resten av verden skal være glad for Shanghai-prosjektet, fordi dette representerer det nødvendige gjennombrudd for denne nye teknologien, som de tyske utviklerne har slitt med å få aksept for i rundt 15 år, på tross av at alle tekniske problemer er løst for lengst, og vellykka prøvedrift har pågått på en bane i Tyskland siden 1987. Felles for den australske jernbanen og magnetsvevetoget i Shanghai er det skaper stor begeistring og optimisme. Folk skjønner instinktivt at sjøl om dette er dyrt, og sjøl om det tar tid før det går med overskudd (kanskje aldri) – så er dette veien å gå for å utvikle et samfunn. Norge har et oljefond som nærmer seg tusen milliarder kroner. Disse midlene er plassert i utenlandske obligasjoner og aksjer. I stedet kunne denne unike utenriksøkonomiske handlefriheten (som Australia for eksempel ikke har) brukes til å bygge høyhastighetsbanenett i sør-Norge, etter de planer som foreligger fra Norsk bane A/S (Oslo – Bergen på 2 timer og 20 min!). Og Nordlandsbanen kunne forlenges. Vi kunne videre bygge ut lynraskt fiberoptisk datanett over hele landet. Dette er sånt som kalles infrastruktur, og som enhver framsynt regjering bør se det som viktig å bygge ut. De framtidige pensjonene i Norge kan betales på to måter: Ved at vi etablerer et finansielt balletak på resten av verden nå, for gjennom rentemekanismen å kunne tvinge folka der til å jobbe for oss om tretti år. Eller ved å benytte oljefondet til å gi Norge hypermoderne infrastruktur i de nærmeste åra. Dette vil øke samfunnets produktivitet med så mye mer enn med oppskriftene til Stoltenvik og Bondeberg (i den grad de har noen), at vi utmerka godt klarer å gi alle en god levestandard sjøl om en mindre andel av befolkninga er i betalt arbeid. I tillegg kan vi ha god samvittighet – pensjonene betales av vårt samfunn der og da, ikke ved å utbytte andre land og folk.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?