Åkei, men finn et med en sau på, la det være forholdsvis lite og unnselig og la det begynne: kjære Haruki, for det første: hvordan går det med den nye romanen?, er den snart ferdig?, den skal hete «Kafka on the beach»?, stemmer det?, «Kafka on the beach»?, snål tittel til deg å være, hva handler den om?, du vil kanskje ikke snakke om det, greit nok, jeg får vente og se, men ikke la det gå for lenge; jeg leste et intervju med deg på nettet forleden, du fikk spørsmålet om hvor du er og hva du holder på med når du er 64, som i Beatles-låten, «When I'm 64», og du svarte at du ikke vet, selvfølgelig vet du ikke, hvordan skal du kunne vite det, hvor du er om 9 år, men du regner med, sa du, at du fortsatt skriver romaner, hvis du orka, sa du, for romaner er hardt fysisk arbeid, viktig derfor å holde seg i form, viktig å trene, viktig å ta vare på kroppen, og kanskje blei jeg litt skuffa når jeg leste det, jeg tenkte kanskje faen heller, jogger du Haruki?, jeg har hørt du holder en hel maraton, med joggedress og pannebånd og greier, og jeg så for meg en liten, senete japaner i skumringa, eventuelt det første morgenlyset, med svette i huda og veistøv rundt anklene, og jeg tenkte på noe Dag Solstad har sagt om joggere, at det er mennesker som er ute og lufter dødsangsten sin, og det er ikke stilig nok, tenkte jeg, det kler ikke Haruki Murakami, han som har skrevet «Norwegian Wood», og «The Wind-up Bird Chronicle», og «Sputnick Sweetheart», og «After the quake«, og «Dance, Dance, Dance», og så videre, og jeg likte ikke tanken på deg der ute, jeg innrømmer det, i veikanten, med høye knær og tung pust, men så kom jeg på Muhammad Ali (vet ikke hvorfor) og dokumentaren «When we were kings», jeg husker ham i grå joggebukser, på landeveien i Zaire, og slo det fra meg, nei, jeg slo det ikke fra meg, men jeg begynte å like bildet litt bedre, det er viktig å ta vare på kroppen, det er riktig det, det er viktig med helsa, særlig når du er 64, åkei, du er ikke 64 ennå, Haruki, du er 55 (tenk på det, Haruki, det gjør du sikkert, tenk på 1949, Kyoto, babyen som var deg, en baby i babyboomgenerasjonen), men 64 kommer, 64 er bare ni år unna, og tror du livet blir som du sier, at det hovedsaklig kommer til å bestå av tre ting: skriving, musikk og trening?, tror du det?, er det sånn det er nå?, jeg har lest at du står tidlig opp, lister deg inn på skriverommet med en kopp kaffe (eller drikker du te?, jeg tipper nå) og jobber, høres så fint ut, et stille rom, en liten mann, som skriver store bøker, hvordan jobber du?, har du pc?, kanskje en bærbar?, bruker du notater?, noterer du for hånd?, har du bøker strødd omkring deg?, har du musikk i bakgrunnen?, jeg tipper det, jeg vet jo hvor glad du er i musikk, går ikke tre sider i noen av romanene dine uten en musikkreferanse, som jukebokser, og jeg liker det, en annen ting jeg liker ved måten du jobber på, dette har jeg også fra et intervju, det at du sammenligner det med en sommerfugljakt, stemmer ikke det?, romanene og novellene du skriver er sommerfugler, sier du, og du er bare en fyr som springer etter dem (med en hov i hånda regner jeg med), de er sommerfugler fordi sommerfugler er vakre men uvørne, de er uforutsigbare i lufta, plutselig flyr de hit, plutselig dit, og det er sånn du vil bøkene dine skal være, sier du, og det er sånn de er, Haruki, orker du litt skryt nå?, ja?, du er en stor forfatter, jeg har lest om den gangen to japanske jenter kom bort til deg på et universitet i USA og spurte om du var Haruki Murakami, du sa ja, og de klarte ikke å si noe mer, bare sto der og måpte, og det var ubehagelig, syntes du, og det skjønner jeg, men allikevel… og i dag er den her altså igjen, bursdagen din, enda et år, enda ei runde er forsert… i den ferske (og flotte!) antologien «Birthday Stories» skriver du om en morgen du som vanlig befant deg skriverommet, med en varm kaffe (eller te?) på pulten foran deg, og radio i bakgrunnen, plutselig hører du ditt eget navn, radioannonsøren ramser opp alle kjendiser som har bursdag i dag og der er du, romanforfatter Haruki Murakami, og plutselig var ikke den private dagen så privat lenger, nå vet alle tenkte du, før du jenka deg litt, kanskje ikke alle, for hvor mange hører på radioen så tidlig?, hvor mange hører på radio i det hele tatt?, ikke altfor mange, det er ikke altfor mange som leser Klassekampen heller, Haruki, men en ting er sikkert: nå vet de det også, at du ble født i dag for 55 år siden i Kyoto, og kanskje leser de en av romanene dine som resultat, kanskje ikke, det er ikke så viktig, det sier du selv, verden ville overlevd også uten romaner, ville ikke gått under, sier du, det er ikke en siste nødvendighet, og det er kanskje sant, men i så fall: en kjedelig sannhet, jeg vil i alle fall ikke at verden skal være uten romaner, uten dine romaner, faen heller, men åkei, Haruki, det er din dag, gjør med den som du vil, gjør som Paul Simon synger i «Have a good time», si til helvete med alt, la bekymringene fare, glem det uunngåelig i noen timer og syng med, le litt, ha det fint, åkei?… åkei… ha det fint, da, Haruki, og: gratulerer med dagenhilsen Nils-Øivind HaagensenOslo, 12 januar, 2004