De fleste prognosemakere er enige om at Norge vil ha 1,3 millioner pensjonister i 2050, mot 650.000 i dag. Samtidig vil vi ha omtrent samme arbeidsstyrke, 2,3 millioner. Når Pensjonskommisjonen legger fram sin innstilling tirsdag, vil premisset derfor være at dagens ordning blir for dyr, og at statens finansielle ansvar derfor skal begrenses til å sikre alle en minstepensjon på rundt 100.000 kroner. Ansvaret for pensjon utover dette skal individualiseres. Det du betaler inn i premier, er det du får i pensjon, og disse pengene skal i en eller annen form plasseres i kapital- og aksjemarkedet gjennom fond. Fondsfinansiering er ikke uproblematisk. Akkurat som det i dag argumenteres mot å bruke for mye av oljefondet i norsk økonomi – fordi det vil føre til «overoppheting», inflasjon og svakere konkurranseevne i forhold til utlandet – vil det samme kunne innvendes mot ulike typer fondsfinansiering av pensjonene. Det meste av det pensjonistene trenger, ikke minst i form av omsorg og pleie, vil måtte tas av de ressursene samfunnet til enhver tid rår over, hvis man da ikke, som Fred. Olsen, satser på å sende pensjonistene til Spania eller Marokko. Derfor er det faktisk mange gode argumenter for fortsatt å finansiere pensjonene over skatteseddelen, eller pay-as-you-go som systemet kalles. Norge har mange fordeler som gjør at vi bør kunne takle eldrebølgen. Sammenlignet med andre land har vi en relativ høy fødselsrate og prosentvis langt flere kvinner i arbeid. Med en årlig vekst på 1,5 prosent vil Norge være et dobbelt så rikt land om femti år. Hvis vi forsiktig øker skatteprosenten til svensk og dansk nivå, vil vi derfor kunne finansiere de økte pensjonsutbetalingene over skatteseddelen, uten å gå veien om individualiserte fondsvarianter. Så kan vi i tillegg, slik LO foreslår, finansiere en mindre del av pensjonene gjennom oljefondet. Det vil da være snakk om omtrent like mye som man i dag våger å bruke gjennom handlingsregelen.