Rufus Wainwright Dinner At Eight (Want, 2003)«Jeg er redd faren min,» sier Rufus Wainwright i et intervju med liveDaily. «Forholdet vårt er en blanding av intens kjærlighet, intens frykt, intens respekt og intens respektløshet. Det bestemmer mye av psyken og det meste av velværet mitt. Og jeg tror at det som skjer med deg som et resultat av at faren din ikke er til stede, og det du går gjennom når du slår tilbake, er universelt. Selv om det eventuelle og endelige utfallet er uberegnelig.»Faren til Rufus Wainwright er Loudon Wainwright III. Kjent musiker og skuespiller. Talentfull. Morsom. Åpen. Rørende. En god artist, men en dårlig far. En fraværende far. Som unngikk kontakt med både sønnen (Rufus) og datteren (Martha). Som til og med skrev sanger om hvordan han unngikk kontakt. Noen linjer fra låta «A year»: «I stayed away for your first year, it's kind of what I planned», og: «I didn't pick you up because I would have had to put you down.» Og noen fra «A Father and a Son»: «I don't know what all of this fighting is for. We're having us a teenage/middle-age war. I don't want to die and you want to live. It take's a little bit of take, a whole lot of give.»Og der har du pappas versjon. Tenåringens kommer ti år senere. Rufus Wainwright skriver «Dinner At Eight» etter at han er blitt intervjua og fotografert sammen med faren, av bladet Rolling Stone. De poserer i halvannen time. Etterpå er fotografen forbløffet: Har dere vært borte i hverandre i det hele tatt? Svaret er nei. Og svaret blir opptakten til en feit krangel. Det vil si: først spiser de middag på restaurant. Så krangler de. Sier grusomme ting. «Jeg kanskje den verste av oss,» tilstår Rufus til liveDaily. Og først ville han ikke ta med låta på plata. Fordi han hadde vært så slem. Så direkte. Så rå. Men han ombestemmer seg og tar den med. «Dinner At Eight». Tar for seg sin fraværende far, synger om den gangen han satt på arma til mamma Katie, og så pappa forsvinne i snøføyka, «in the drifting white snow». You left me.Rufus Wainwright skriver «Dinner At Eight» og slår tilbake. Ypper seg. Sier til faren: «So put up your fists, and I'll put up mine. No running away from the scene of the crime.». Han er sint. Han har grunt til å være sint. Men stemmen hans er også sørgelig, ynkelig, åpen, varm og mottakelig. Guttungen er blitt voksen. Den fraværende faren er blitt nærværende. Det er ikke nødvendigvis enkelt, men det er bedre. Og Rufus vet det. «Dinner At Eight» vet det. At det som skjedde for lenge siden, skjedde for lenge siden. At det som er foranderlig er det som finnes, det som skjer, her og nå.«So, Daddy, don't be surprised. If I wanna see the tears in your eyes. Then I know it had to be long ago. Actually in the drifting white snow. You loved me.» Nils-Øivind Haagensen