Mens vi her hjemme gjorde oss klare til å blåse 180 millioner kroner opp i lufta smalt det i Bagdad – igjen. Nyttårsfeiringen på en restaurant i et bedre strøk av byen endte brått. Gjester, bord, mat og drikke ble blåst ut. Restauranten var kjent for sin traktering av rike irakere og okkupasjonsmyndighetene, og for sitt salg av alkohol. Amerikanerne hevder det var en wahabittisk selvmordsbomber som sto bak eksplosjonen. Wahabittene er konservative sunnimuslimer og blir ofte tillagt attentater og aksjoner i blant annet Saudi Arabia og Tsjetsjenia. Noen timer senere samlet 750.000 mennesker seg på Times Square i New York for å hilse det nye året velkommen. Amerikanerne sluttet opp om sine ritualer til tross for den siste ukens skjerpede terrorvarsel. Godt bevoktet av politi og militære kunne man sprette sin champagne på vante vis og skåle for eller mot sine egne landsmenn i Irak, Bush-administrasjonens «krig mot terror», året som var eller året som kommer. Året som var kan neppe sies å ha gjort «kampen mot terror» noe enklere for George W. Bush og hans kumpaner. Bombene og de mange angrepene i Irak i romjula minner okkupantene om hvilken Pandoras eske de har åpnet det siste året, og om hvilke krefter deres politiske ledere var beredt på å slippe løs i sin iver etter å komme Saddam Hussein til livs. For ingen kan vel lenger påstå at krigen mot Irak var et steg på veien i «krigen mot terror». Året som kommer ser ikke lysere ut, verken for amerikanerne, irakerne eller resten av oss. Kruttlukta henger stadig over Washington, dødelig fyrverkeri er stadig i omløp på verdens svarte markeder. Store gutter liker store smell.