Etter to tiår med markedsliberal politikk her i landet, uansett regjeringsalternativ, reises det nå fra mange hold så vel krav som perspektiver om et alternativ – en flertallsregjering basert på en sentrum-venstreallianse. Det kan i beste fall bety starten på en ny politisk æra for folkelige krefter, en revitalisering av politikken, et grunnlag for å gjenskape entusiasme og framtidstro, en basis for å forsvare grunnleggende sosiale, økonomiske, faglige og miljømessige rettigheter og prinsipper. I verste fall kan det bety en enda alvorligere runde med tapte illusjoner, avmakt, politisk apati og en derav følgende enda sterkere flukt til høyrepopulismen. Om det blir det ene eller det andre er ikke minst avhengig av hva som skjer i de utenomparlamentariske bevegelser og organisasjoner – ikke minst i fagbevegelsen.