Skuddsalvene har lagt seg etter sommerens Pol Pot-debatt. Noen er sikkert glade for det, fortidas synder skal man jo la ligge i ro, om det da ikke er fortida til politiske motstandere. Programmessig kjørte det som egentlig var en viktig debatt seg fast i gamle skyttergraver. Samtidig gikk vi som tror vi har ryggen fri glipp av mye god fossroing fra dem som fortsatt regner Pol og Josef til venneflokken. Men det kommer sikkert nye sjanser til å korsfeste de som dyrket, og dyrker, Pol Pot og Stalin. (Heller ikke bør fortsatte dyrkere av Lenin og Mao få gå skuddfrie).Personlig må jeg nok med skam innrømme at det tok svært lang tid før jeg innså at gode gamle Mao ikke var så positiv som jeg trodde. Her kan jeg nok prøve å bortforklare blindheten med at jeg lot meg blende av hvordan mange bekjente fra revolusjonære grupper i den tredje verden så på ham. Utlendinger får jo skylda for så mye, så hvorfor ikke også denne tåpelige persondyrkelsen? En annen og urnorsk taktikk, særlig utbredt på det som engang ble kalt den revolusjonære venstresida, er å snakke om andres feil. Det blir liksom litt bibelsk over det når man kan påpeke «at vi alle har syndet, men at den som er feilfri gjerne må kaste den første steinen». Mellom linjene står det da skrevet at siden ingen er feilfri, så bør man bare holde smella. Noe mange dessverre gjør. Personlig mener jeg at vi som har syndet så absolutt bør snakke høyt om det i et, sikkert bortkastet, håp om at noen kan lære av våre feil. Likevel skal noen av dem som ikke vil vedgå seg sine synder, eller bare tar «sjølkritikk light», få honnør for å være ærlige. Og muligens modige, eller kanskje bare dumme? AKP legger fortsatt ut tekster av den georgiske blodigla Stalin på sin internettside under overskriften «Klassikarane»! Akk ja, enhver har jo lov til å være salig i sin tro. Men hyklerne bør steikes. Eksempelvis en kar noen av oss på 1970-tallet kalte Beria (etter Stalins sjefsbøddel). Han beæret Oslos østkant et besøk tidlig i høst mens det ennå var uteservering på Grünerløkka. Der traff han noen av oss han i sin tid hadde overvåket det ideologiske nivået på. Et nivå han fant svært småborgerlig. Ennå husker jeg godt hans opphisselse over at jeg, en vanlig arbeider, ikke hadde forstått spørsmålet om Stalin. Omsatt til vanlig norsk betydde det at jeg ikke anså at denne presteseminaristen kunne brukes som annet enn fugleskremsel. Etter en Raud front-leir hvor jeg ble korsfestet for mitt anti-proletære og negative syn på forannevnte nakkeskuddspesialist sendte han ut advarsler mot både meg og enkelte andre sosialistiske fritenkere. «De leser bøker som rakker ned på Stalin» var skrekkmeldingen han spredde. Skrekk og gru, hvordan ville verden se ut om folk dreiv og tok egne standpunkt i hytt og pine?