Den folkerettsstridige okkupasjonen av Irak etterfølges nå av en okkupasjon der de mest elementære reglene i Haag-konvensjonen ikke følges. Haag-konvensjonen slår fast at en okkupasjonsmakt er forpliktet til å respektere alle lover i det okkuperte landet, med mindre den er absolutt forhindret fra det. Likevel utstedte Paul Bremer 19. september et direktiv om å privatisere 200 irakiske statsvirksomheter, noe som er forbudt ifølge den irakiske forfatningen. Ordren slo også fast at utenlandske selskaper kan eie opptil 100 prosent av irakiske banker, gruver og fabrikker. Den grunnleggende tankegangen i Haag-konvensjonen er at en okkupasjonsmakt kan administrere det okkuperte landets infrastruktur, men den er samtidig forpliktet til å sikre at verdiene holdes intakte. Dette kalles på det juridiske språket «usus fructus», bruksrett. Den kanadiske skribenten Naomi Klein omtalte saken i sin faste spalte i The Nation nylig, og forklarte prinsippet med at en som passer på en villa kan spise maten i kjøleskapet, men ikke selge villaen og stykke den opp i eierleiligheter. Men det er nettopp det de amerikanske okkupasjonsmyndighetene har gjort. Det folkerettsstridige angrepet på Irak blir altså etterfulgt av en okkupasjon der USA ikke følger folkerettens grunnleggende regler. Ettersom USAs salg av offentlig virksomhet er i strid med Iraks grunnlov, er den også i strid med internasjonal lov. Dermed vil en ny, suveren regjering i Irak kunne renasjonalisere det som er solgt til Bechtel og Halliburton, uten at landet trenger å betale kompensasjon. Det gjør at USA vil komme til å tvinge en ny regjering til å akseptere de ulovlige lovene. Dermed vil USA måtte sørge for at en ny regjering ikke blir virkelig uavhengig og suveren. Det er for sent å stoppe krigen, skriver Naomi Klein, men det er ikke for sent å hindre okkupasjonsmaktens kumpaner i å innkassere de økonomiske fordelene de opprinnelig gikk til krig for.