Alt var bedre før, sies det. Og jeg sier det selv. Alt var bedre. Det fantes ingen NRK-lisens. Ingen kontantstøtte eller velferdsstat. Det fantes ikke byråkrati, strømpris eller kvalifiseringskamper i fotball. Ingen gjeldsslaver. Hundene hadde ikke halsbånd. Kjernefamilien klarte seg uten oppvaskmaskin, kaffetrakter og støvsuger. Det fantes ikke en eneste mann på månen. Ikke en ost. Mannen løp halvnaken rundt med treklubba, og dengte løs på den aller vakreste jenta. Det fantes ikke en mobil. Ikke et overflødig pip falt til jorden. Det var grøt hver lørdag. Med smørøye. Pelle Parafins Bøljeband. Alle pustet i regnskogsluft, og konverserte høflig i hardangerbunad på søndagen. Det fantes ikke en eneste bortskjemt drittunge. Ikke ett tv-spill. Ikke en kniv. Skolen var respekt og kunnskap. Jorden var flat, og Harald helt konge. Tidene henrullet. Det var tid til alt, og alle. Havnet en i trøbbel kunne en bare gå over bekken etter vann, eller over til nabohuset, for å låne litt mel eller kjerring. Ble en arbeidsledig var det bare å begynne og bære stein. Bygge seg en skigard. For landet trengte skigarder. Den varte ikke evig. Må du tro. Den måtte bygges. Stein på stein. Akkurat som vennskap. Før. Da folk holdt ut med hverandre. Da det ikke fantes skarpladde AG3-er på loftet. Da en aldri fant på å blåse hodet av naboen, om han plutselig skulle finne på å bygge seg et ekstra fjøs, og stikke av med kveldssola. Man gjorde ikke det. Man inviterte heller til plattingdans og levende fele. Til musikk og tulipaner fra Amsterdam. Slik var det. Kjønnsmodne menn fridde sine knær til blods, med Karlsvogna og The Beatles som forlovere. Før krigen kallet. Eller båten måtte ut til alle fiskene i havet. Mens den vordende brud sto igjen i Hustruhavna, og vinket med lommetørkleet sitt i ukevis. Inviterte naboer på ball, brennsnut eller blodpølse, for å få tiden til å henrulle. Med bestemor og jordmormatja vippende i gyngestolen, savnet hun intenst sin gentleman og frier fra hagen. Og drømte om ekstra feit flyndre og rikholdig Doggerbank, når husets kommende herre og Askeladd, så forløsende trampet over dørkarmen med sine skitne verdensvante sjumilsko. Ja slik var det. Før. Akkurat slik. Husker du? Tiden da en ikke fengslet satanistiske mordere og brannstiftere på åpne leirskoler, slik at de kunne få tilfredsstilt sine behov for omgang med sine nærmeste. En tid da trygdekontorene ikke drev psykisk terror mot sine brukere. En tid da bankene ikke ble ranet med hetter fra Finland. Nei. Stjal noen så mye som et eple, hugget en armen av de. Hengte de opp til tørk etter halsen. Spyttet på de i gapestokker. Heksete kvinnfolk ble kastet på bålet. Prostituerte ble steinet til døde. Krigerske menn lå i graven og samlet til tredagersskjegg og lange negler. Noen våknet den tredje dagen, og lagde vann om til vin. Men det var før. I gode, gamle dager. Akkurat ved Alfa og Omega, og rett før både begynnelsen og slutten.