Intervjuet med Hanne Stang i Klassekampen 22. november gir et så merkelig bilde av kvinnene i min generasjon at jeg må ta til motmæle. Riktignok var jeg «bare» filolog, som de fleste av studinene ved Det Kgl. Fredriks Universitet i 1930-årene. Men det var da en del av oss som studerte medisin, realfag og lignende. Ingen sak for oss i Oslo-området som kunne bo hjemme. Kvinnelige Akademikeres Forening var vel etablert og hadde mange medlemmer fra ulike fagområder. Veien til et aktivt yrkesliv lå faktisk «vidåpen» for alle som ønsket å jobbe så sant de hadde middelskole eller artium. Det var før første verdenskrig at unge damer satt på stas. De fleste middelklassejenter nøyde seg med noen kurser etter middelskolen eller artium og dårlig betalte kontorjobber, men det falt ingen av dem inn at de ikke skulle ha jobb! At de fleste sluttet i jobben når de giftet seg skyldtes til en viss grad samskatten som gjorde det lite lønnsomt for dem å jobbe. Den store arbeidsløsheten rammet de mange som ingen skolegang fikk utenom folkeskolen. Husmorskole var vanlig, så mine foreldre foreslo også det, men de tvang meg ikke. Det gjorde vel heller ikke Stangs foreldre? Direkte tragisk lyder det at det var «ikke annet å gjøre» enn å forlove seg! Og det eneste minne fra okkupasjonstiden er brødbaking! Kvinner flest både giftet seg, fikk barn, bakte brød, men vi var da fremfor alt brennende opptatt av krigens gang og det som skjedde i det okkuperte Norge. Godt er det selvsagt at Hanne Stang fikk studere på eldre dager og se lyset med Kvinnefront og AKP. Hennes jevnaldrende medsøstre hadde ikke samme behov ettersom vi hadde vært yrkesaktive og mange av oss opptatt av kvinnesak i årevis. Per i dag får hun heller ikke meg til å tro på nødvendigheten av revolusjon i Norge, men politikk diskuterer jeg med mine gamle venninner så ofte vi møtes. Heller enn å spille bridge.