«Gud er god! Gud er god!»En skjønnmalt Eva Lundgren med kroppsnær kåpe, leopardmønstret skjerf og svarte stilettstøvler står og messer lavt i bakgården til Oslo domkirke. Hun poserer uvanlig dukknakket og uten særlig entusiasme, etter å ha blitt lovet å få godkjenne bildene fotografen tar før de trykkes. For vi hadde vært slemme og ikke sagt noe om noen fotograf, da vi avtalte å treffe Lundgren – i Oslo i anledning den internasjonale dagen mot vold mot kvinner. Og denne fotografiske dokumentasjonen mener Lundgren vi gjerne kunne vært foruten. Ikke for det, hun er et friluftsmenneske:? Ingen er så god som jeg til laaange turer i høye hæler, har professor Lundgren allerede erklært fra innerst i hjørnet på Bacchus cafe i Oslo. Hun slår i bordet så tagliatellen og servitøren skvetter, de misunnelsesverdig brune armene – ingen grevinnemuskel å spore heller – kommer til sin rett denne sure tirsdags formiddagen i november der intet er mer naturlig enn svart aftenkjole med tynne, elegante stropper. Professoren har skumpet på et tog hele dagen, men den rosa og lilla øyeskyggen sitter perfekt, i stil med symmetrisk nappede bryn og bombeblondt hår, hvert strå ligger der Lundgren har bestemt. Hun har med seg en gammel venninne, som sitter med under hele seansen.