Det er ikke alltid like lett å holde politiske regnskap. Statsminister Kjell Magne Bondevik har trukket Norge med i tre kriger på fire år, er ikke helt i stand til å skille mellom krig og «humanitær aksjon», mellom okkupasjonsstyrker og «stabilitetsstyrker», og underlegger seg USA når det gjelder å telle sivile tap fra bombetokter og bakkekamper i Afghanistan. Når Bondevik i et egensignert innlegg i Aftenposten utroper Kirgisistans president Askar Akajev til «vår fremste samarbeidspartner i Sentralasia», snakker han altså om en president som opptrer som en tradisjonell khan i en fattig, tidligere sovjetrepublikk i Sentralasia, som har tjent en slant på å åpne Manas-basen for amerikanske krigstokter over Afghanistan med norske F-16 på haleroret. Det er slett ikke vanlig at Norges regjeringssjefer hilser statssjefer velkommen til landet med signert hyllest. Det er med andre ord noe Bondevik ønsker å markere. Dagbladet på lederplass kaller innlegget «Hyllest til en despot», og selv om Akajev har et mindre blodstenkt rulleblad enn Usbekistans Islam Karimov og har færre forunderligheter å by på enn Turkmenistans livstidspresident, Saparmurad Nijasov, fins det rikelig med dokumentert korrupsjon, nepotisme og overgrep som gir grunn til å være svært tilbakeholden med hyllesten av gjesten. Det er er åpenbart lettere for Bondevik å rette angrepene mot menneskerettighetsbrudd og demokratimangel i Hviterrussland, enn mot korrupsjonen og nepotismen i Aserbajdsjan, Georgia og Kirgisistan. I de sistnevnte stater har vi tross alt sterke økonomiske og politiske interesser. Det tragiske ved Bondeviks innlegg er imidlertid ikke hyllesten til Akajev, men det glødende forsvaret for norsk krigføring.