Den norske skepsisen mot å «tukle med naturen», og kristenfundamentalistenes uforholdsmessige makt i norsk politikk, truer med å parkere Norge i middelalderen, både forskningsmessig, kjønnspolitisk, teknologisk og medisinsk.

• Debatten om Bondevik-regjeringens forslag til ny bioteknologilov har stort sett dreid seg om fosterdiagnostikk. Under dekke av spøkelset «sorteringssamfunnet» har kristenfundamentalistene i KrF, med støtte fra Høyre og SV (hvor ble feministene i disse partiene av?), funnet en ny måte å innskrenke kvinnenes muligheter til å bestemme over egen kropp. Mye kan sies om det tvilsomme i argumentasjonen for å nekte kvinner innsyn i sitt eget svangerskap før 18. uke, men dette faller utenfor rammen for denne spalten. Men loven dreier seg om mer enn dette. Den viderefører også de strenge restriksjonene på forskning på såkalt «befruktede egg», med den konsekvens at Norge kommer til å stille seg på sidelinjen av noe av den viktigste medisinske forskningen i tiden som kommer. Dette vil ikke bare gjøre det vanskelig for Norge å henge med i den nettopp påbegynte bioteknologirevolusjonen, men vil også gi svært negative konsekvenser for våre muligheter til å behandle noen av de alvorligste og mest kostbare sykdommene. Begrunnelsen for å forby forskning på såkalt «befruktede egg» er at disse er å regne som påbegynte individer, med det dette innebærer av menneskeretter. Man skal ikke «ta liv» selv om dette kan berge andre liv. Og forestillingen om at menneskelivet begynner med unnfangelsen, når en eggcelle og en sædcelle møtes, er så rotfestet at mange ser på dette som selvfølgelig. Også kristensosialistene i SV, selv om de på en merkelig måte har greidd å kombinere dette med rett til fri abort.