Du kan bla til neste sideBla med piltastene

SKULDER VED SKULDER

Robert Fisk12. november 2003

Få kjenner historien om en araber og en jøde som kjempet skulder ved skulder mot Hitler.

Ingen husker Det palestinske regimentet. Selv i går morges, på årsdagen for første verdenskrigs slutt, var det få som mintes hvordan arabere og jøder en gang kjempet sammen under det britiske flagget mot det nazistiske Tyskland og fascistiske Italia. Enda færre vil kjenne til den svært spesielle historien om araberen og jøden som kjempet skulder ved skulder mot Hitler, og siden mot hverandre som fiender i to kriger – i 1948 og 1967 – før de i sine siste år ble venner. I et Midtøsten hvor «hauker» og «duer», «terrorister» og «sikkerhetsstyrker» kjemper til døden, er deres historie en ekstraordinær – og skamfull – anklage mot både Ariel Sharon og Yassir Arafat.

Den liberale dumskap

Hans Ebbing12. november 2003

Hagtvet manglar begrep om oppgjeret med den norske nystalinismen, noko som set sitt preg på hans eige oppgjer med stalinismen-maoismen – 15-20 etter at slaget sto.

I min kommentar i Klassekampen 25. oktober viste eg til samanhengen mellom makt, fridom og rettar i spissformuleringa om at fordeling av fridom og rettar er ein verknad av fordeling av makt. I Klassekampen 31. oktober reiser Bernt Hagtvet følgjande spørsmål: «Kan det i det hele tenkes at 'fordeling av fridom og rettar' som er 'ein verknad av fordeling av makt', kan skje uten demokratiske institusjoner nedfelt i forfatningar: institusjoner som frie valg, pluralistisk partisystem, uavhengig rettssystem, ånds- og ytringsfrihet, samt forsamlingsfrihet»?Av måten Hagtvet stiller spørsmålet på forstår eg det slik at vi er samde om at fordeling av fridom og rettar faktisk er ein verknad av fordeling av makt. For dei institusjonane og forfatningane han viser til, er jo posisjonar for utøving av makt som skal sikre at desse fridomane og menneskerettane blir realisert. Motspørsmålet som er innebygd i min kritikk av liberalismen, er då: Korleis har dei demokratiske institusjonane med sine forfatningar i det heile oppstått? Ein kan ikkje forklare dei ved å vise til dei som uomgjengelege prinsipp – like lite som ein kan lære seg å symje ved å vise til symjingas prinsipp. Ein må faktisk gå ut i vatnet først.

Tilbake til middelalderen?

Bjørn Vassnes12. november 2003

Den norske skepsisen mot å «tukle med naturen», og kristenfundamentalistenes uforholdsmessige makt i norsk politikk, truer med å parkere Norge i middelalderen, både forskningsmessig, kjønnspolitisk, teknologisk og medisinsk.

Debatten om Bondevik-regjeringens forslag til ny bioteknologilov har stort sett dreid seg om fosterdiagnostikk. Under dekke av spøkelset «sorteringssamfunnet» har kristenfundamentalistene i KrF, med støtte fra Høyre og SV (hvor ble feministene i disse partiene av?), funnet en ny måte å innskrenke kvinnenes muligheter til å bestemme over egen kropp. Mye kan sies om det tvilsomme i argumentasjonen for å nekte kvinner innsyn i sitt eget svangerskap før 18. uke, men dette faller utenfor rammen for denne spalten. Men loven dreier seg om mer enn dette. Den viderefører også de strenge restriksjonene på forskning på såkalt «befruktede egg», med den konsekvens at Norge kommer til å stille seg på sidelinjen av noe av den viktigste medisinske forskningen i tiden som kommer. Dette vil ikke bare gjøre det vanskelig for Norge å henge med i den nettopp påbegynte bioteknologirevolusjonen, men vil også gi svært negative konsekvenser for våre muligheter til å behandle noen av de alvorligste og mest kostbare sykdommene. Begrunnelsen for å forby forskning på såkalt «befruktede egg» er at disse er å regne som påbegynte individer, med det dette innebærer av menneskeretter. Man skal ikke «ta liv» selv om dette kan berge andre liv. Og forestillingen om at menneskelivet begynner med unnfangelsen, når en eggcelle og en sædcelle møtes, er så rotfestet at mange ser på dette som selvfølgelig. Også kristensosialistene i SV, selv om de på en merkelig måte har greidd å kombinere dette med rett til fri abort.