I sitt angrep på avholdsbevegelsen hevder dr.philos. Ellen Schrumpf i Klassekampen 1. november at «Alkoholhistorien må skrives fra et kulturhistorisk perspektiv». Hun forsøker å «demaskeree noen av mytene, som for eksempel at folk lå grøftelangs og drakk seg til døde i store hopetall på 1800-tallet. Faktum er at nordmenn i 1850 drakk like mye som vi gjør i dag».Faktum er at:1: Forbruket av alkohol nådde toppen i årene 1816-44, da hjemmebrenning var tillatt og avgiftsfritt. I 1833, med kanskje 150.000 husstander, fantes 10.000 registrerte brennerier. Forbruket av brennevin begynte å gå ned i 1844, da hjemmebrenningen ble avgiftsbelagt, og særlig fra 1850 da den ble forbudt. Forbryteren og visedikteren Gjest Baardsen reiste land og strand rundt i 1811-24, og igjen – som fri mann – i 1845-48. I fortalen til visen «Brændeviins-Ondet» fra 1846 skriver han at drikkingen hadde begynt å gå litt tilbake både på landet og hos arbeiderklassen i byene. Nedgangen i alkoholforbruk har utvilsomt sammenheng med at kaffen seilte opp som den nye folke- og kosedrikken. Kanskje også folk begynte å drikke mer melk fordi nyvinninger i husdyrholdet førte til større melkeproduksjon.2: Det finnes ingen alkoholstatistikk fra 1850. Den kom først året etter, det vil si samme år som hjemmebrenning ble forbudt. Vi må derfor anta at forbruket gikk ned det året.3: Gjennomsnittlig var folk mindre og lettere på 1800-tallet enn nå, antagelig fordi ernæringen gjennomgående var dårligere. Derfor var alkoholskadene pr. liter sikkert større da enn nå.
Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Hvor lenge skal trakasseringa fortsette?
«Si unnskyld, Bondevik» var tittelen på et helsides intervju med to krigshelter i Dagbladet 4. november. Intervjuet var knyttet til det brevet de 12 motstadskjemperne fra dokumentarfilmen «Rød og illegal» sendte vår høyeste myndighet 15. august i år. Disse krevde en offentlig unnskyldning fra Stortingets talerstol for POTs overgrep mot alle ulovlig politisk overvåkede gjennom årtier. Når disse 12 så det nødvendig å gripe inn, var det fordi Organisasjonen mot politisk overvåking (OPO)s flere henvendeler til justisminister Dørum var blitt møtt med en kald skulder. Etter alle disse uår i norsk politisk historie forstår vi dødsdømte Harald Olsens reaksjon i intervjuet, og han er ikke alene. Hundrevis av andre har ikke funnet det bryet verd å søke om innsyn i sin mappe fordi de gjennom tida har fått null tillit hele systemet. Rehabiliteringa av NKPs krigsinnsats og av alle de politisk kriminaliserte og overvåkede har vært og er en lang og tung veg, der krefter med dårlig samvittighet har fått god hjelp, også av våre massemedia, for å hindre at sannheten kommer fram.