At arbeids- og administrasjonsminister Victor Normans pengebruk er umusikalsk er mildt sagt. Bedre blir det ikke av Normans umiddelbare reaksjon da han først ble konfrontert av VG i saken. Norman uttalte ifølge avisa at han ikke så problemet og at han ikke hadde noe å unnskylde. Først etter at saken var ute så Norman grunn til å beklage. Det er langt mer enn Victor Normans politiske framtid som står på spill i denne saken. Med sin oppførsel i saken utfordrer Norman mulighetene for å kontrollere at slike ting ikke skjer i framtiden. I bunn og grunn står tanken om at det skal være likhet for loven på spill. Da Norman sikret seg sitt Rösler 108 II piano med krakk var det på tross av at departementsråden og stabssjefen sa nei. Departementsråden skal ha sjekket med statsministerens kontor for å få vite om piano var standard ekstrautstyr i statsråders leiligheter, men fikk vite at det ikke sto på listen og avslo derfor kravet om piano. Norman kunne selvsagt ha jobbet for å endre regelverket dersom han var misfornøyd med dette, men hva skjer? Noen går bakveien og skaffer pianoet på tross av avslaget fra departementsråden. Departementsråden er øverste byråkrat i departementet og har som rolle blant annet å sikre at reglene gjelder for alle. Norman hevder at han ikke visste at departementsråden avslo innkjøpet av piano, men uttaler til VG at «det hadde ikke spilt noen rolle om jeg visste det. Jeg ville ha fortsatt å spørre til jeg fikk det». Slik utfordrer Norman prinsippet om likhet for loven og en viktig mulighet til å sikre at dette blir fulgt. Dette er svært alvorlig.