Statoil er blitt innhentet av sin egen fortid fordi de norske regjeringene ga oljeselskapet frie tøyler på den internasjonale arenaen for selv ikke å havne i storpolitikkens skuddlinje. Et talende kapittel i den oljesmurte farsen var da Tyrkias utenriksminister Ismail Cem besøkte Norge for å få offentlig støtte til oljerørledningen fra Baku i Adserbajdsjan til Çeyhan på middelhavskysen i Tyrkia. Men den avgjørelsen overlot regjeringen, ifølge daværende utenriksminister Knut Vollebæk, til Statoil å ta på kommersielt grunnlag. Det var på det tidspunktet klart at BTC-linja var det desidert dyreste alternativet, ti ganger dyrere enn å legge rør til Iran og koble linja på det iranske nettet. BTC-linja er politiske diktert fra Washington, for å avskjære russiske interesser og isolere Iran. I stedet blir Statoil og dets partnere overlatt til å pleie de gjennomkorrupte regimene i Aserbajdsjan og Georgia hvor valgfusket er så grovt at det setter de manglende internasjonale reaksjonene i et grelt lys. Ingen må et øyeblikk innbille seg at smusket i Iran-affæren som fikk to toppsjefer i Statoil til å gå av borde, er et enkelttilfelle. Det går ganske enkelt ikke an å operere i Aserbajdsjan som en del av et større konsortium eller på egen hånd, eller i Angola for den saks skyld, uten å svømme med de store haiene.