Du kan bla til neste sideBla med piltastene

José fra Göteborg

  • Jeg vandrer langs East River, Manhattan. Året er 1969. De første novemberdagene er milde, ingen frost. Jeg trekker frakkekragen oppover ørene. Manhattan skyline ligger i tåka. Jeg tenker på skuespillere som Dustin Hoffmann («Manndomsprøven»), Jon Voight («Midnight Cowboy») eller Donald Sutherland («MASH»). OK. Jeg var ikke født. Jeg har aldri vært i New York. Jeg sitter i salen på Kulturhuset på Sergels Torg, og ser Göteborgs nye stjerneskudd José González sitte alene med gitaren. Alt ved den mannen er sent sekstitall, slik dette tiåret framstår i min fantasi. José ser ut som en klonet utgave av Leonard Cohen slik han så ut på coveret til «The death of a ladies man». Stemmen har han rappet fra sin navnebror José Feliciano, når han synger «Light my fire». José var ikke født den gang han heller. Han kom til verden i 1978 i forstaden Hammarkullen utenfor Göteborg. Begge foreldrene er fra Argentina. Den lyse, vakre stemmen sier han sjøl at han arvet fra faren Valentin González, som for noen år siden flyttet tilbake til hjemlandet. Det var også faren som en sommer utstyrte han med to gitarbøker. En med Beatles-sanger, og en med Bossanovaakkorder. Sangene er korte. Enkle bilder ledsager de virtuose akkordene. Kors ligger strødd over boulevarden. Gitarspillet er som et maskingevær, rytmisk. José er en klassisk skolert gitarist. En periode spilte han veldig mye flamenco. Anslaget og rytmen er det mye flamenco i.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen