Jeg har fundert mye på åssen jeg skal framlegge dette. Saken er at jeg er sint, og når en er sint er det ikke alltid lurt å tale. Problemet er imidlertid at denne harmen har vart i mange år, og den kommer ikke til å gi seg. Skal jeg først si det jeg vil, kan jeg altså like godt gjøre det nå.For å moderere min vrede, forklarer jeg meg sjøl, tålmodig, at det kan tenkes at forslag fremmes og vedtak fattes med god hensikt sjøl om resultatene er respektløse, og kanskje fatale, for de som berøres. Jeg sier til meg selv at det kan hende noen rett og slett glømmer at modeller, statistikk, regnskap og budsjett egentlig handler om folk, om mennesker med følelser, gleder og sorger som vi sikkert har, enten vi sjefer i det private næringsliv eller mopper skolegolv.