Tanken meldte seg da jeg var på vei til sentrum. Det gjør det forresten ofte – melder seg tanker når jeg er på vei. På sykkel ned Kongsveien, tre kilometers bratt nedtur. Det er da de kommer – tankene, ideene, alle ordene – men de forsvinner som oftest like raskt som de kommer. Blir borte i luftdraget bak raske sykkelhjul. Forsvinner i lufta over Ekebergskrenten og videre ut over Bunnefjorden. Kanskje dukker de tidvis opp i et hode på Nesodden – hvem vet. Men ikke denne gangen. Jeg holdt fast på dem. Kald høstluft bet vinterlig i ubeskyttet hud, kanskje var det derfor jeg klarte å holde fast. De ville simpelthen ikke begi seg ut på vandring – det var for kaldt. Først tenkte jeg krampaktig på tanken, eller tankene for å være nøyaktig. Holdt dem fast hele veien ned bakken, gjennom Gamleby'n blant trikkeskinner, rundkjøringer og begynnende ettermiddagsrush. Parkerte sykkelen – gjennomførte mitt forehavende – fortsatt satt tankene fast. Opp på sykkelen igjen. Tankene surret sammen med sykkelhjulene over Plata – ble til et mantra opp Grønlandsleiret – hang fast i skyggen min inn på kaffebaren og satt seg sammen med meg på den høye krakken ved det store vinduet. Den plassen man kan sitte og være med og utenfor livet på samme tid; skriveplassen.