Du kan bla til neste sideBla med piltastene

En eventyrdag

Unni Rustad
  • Kandahar: Verken kollegaen min Zubaida eller jeg var særlig glade da vi måtte tilbake til Kandahar. Minnene våre fra første gang var fulle av uvennlige mannsansikter, mange stirrende blikk under svarte turbaner og gater uten kvinner. Ikke engang da jeg utbrøt et spontant kompliment til en fyr med en av de utrulig flotte diamanthattene Kandahar-mennene er kjent for, var det noe annet enn mutt avvisning tilbake. En eneste blid mann traff vi. Han hadde så møkkete drosje at vi virvla opp ei grå sky da vi satte oss inn. Idet vi hoppa gjennom gatene i noe som muligens engang hadde vært en bil med fjærer, speil og lys, pekte han stolt mot en bygning vi passerte og sa at her hadde han møtt Osama bin Laden og kyssa den store lederens hånd. Han snudde seg og smilte lenge og strålende ved tanken, tennene hans skinte hvite inne i pudderstøvet som hang som et teppe mellom han og oss i baksetet. Besøk nummer én var om vinteren, og alle minner fra Kandahar var kalde og ufyselige. Det var vår og varme i lufta da vi kom tilbake. Mye blir bedre av seg sjøl da, men ingen av oss var forberedt på det som venta oss og som vi snakker om med begeistring og forbauselse ennå. Zubaida og jeg var i byen for å forberede en av barne-og ungdomskonferansene våre, hvor deltakere mellom åtte og 18 diskuterer situasjonen sin nå og ideer til forandring. Så inviterer vi lokale ledere, organisasjoner, lærere og foreldre til å høre på problemer og ønsker for framtida, og deretter organiserer deltakerne seg for å ta tiltak sammen. Vi dro ut i byen med to andre kvinner for å finne et sted å ha konferansen. Fire damer bak i en minibuss, mye prat og vårhumør. Vi skulle til en jenteskole hvor det er dugandes rektor og stor sal. På vei ned gata der skolen ligger, var det veisperring. Den væpna soldaten titter grundig over forsamlingen, så får vi dra videre. Rett foran skolen er det en sperring til. Bilen må stoppe og soldaten forteller sjåføren at han ikke har lov til å kjøre videre eller bli med oss inn. Og plutselig går det opp for Kandahar-damene hva som er på gang – den vårlige kvinnefesten feires for første gang på 23 år! Jeg prøver meg på at det kanskje ikke er noe for oss, i hvert fall ikke meg, i skittent hverdagsantrekk og med saker og ting på dagsorden. Glem det. Vi blir dratt ut av bilen og inn på skoleplassen av ei lita, men effektiv dame i uniform med nett liten pistol i rødt hylster over skulderen sammen med en dekorativ remse med ammunisjon. Hun får veldig god hjelp av ei gruppe unge kvinner i ubestemmelig uniform, de er tydeligvis under opplæring til et eller annet, og dytter og drar oss begeistret videre inn på plassen som er full av kvinner på campingstoler i en halvsirkel foran den staselige skolebygningen med søyler og malerier av falne helter. Festen er i full gang, stemningen er stor, med levende musikk fra mannlige musikere med korslagte bein på en oppbygd plattform foran skolen. Ved synet av oss blir det allmenn oppstandelse. Folk jages resolutt vekk fra første rad, selvfølgelig må jeg sitte på hedersplassen ved siden av en annen viktig gjest, en veldig tynn mann fra utdanningsministeriet. Vi har ikke fått rumpene nedpå før orkestret bøyer seg ærbødig mot meg og bryter ut i en velkomstsang som vekker allmenn jubel og får alle til å nikke ærbødig mot dette storveis besøket. Jeg kjenner meg mer enn uvanlig svett og krøllete, og verre blir det ved synet av alle kvinnene som er nysminkede og i sin fineste stas, hvilket ikke vil si så reint lite i Kandahar. Men afghanere er høflige, de nikker og smiler, noen kanskje litt skeptiske. Det verste er ikke over. En ung gutt kommer opp på podiet, bukker ærbødig mot meg og holder en tale på engelsk der han ønsker den rike og berømte amerikanske damen velkommen. Som jo alle veit er hun kommet hit til Kandahar for å bruke alle pengene sine til gjenoppbygging av landet, og vi vil takke henne for denne utrulig generøse handlingen. Talen blir heldigvis ikke oversatt, men alle skjønner at dette er storveis nyheter, det blir heftig applaus, og mange vil ta bilder sammen med berømtheten. Hvem vil ta fra kvinner i Kandahar håpet på en sånn dag? Det er bare å smile og posere og håpe at dama dukker opp en dag. Den allmenne feiringa tar over, det er brus og søtsaker, ungene får fly fritt rundt, de unge jentene står i flokker rundt om på skoleplassen og ser ut som de nesten ikke trur dette er sant, men vil det skal være evig. Kvinnene er i skinnende kjoler i sterke, flotte farger og med det de har av gullsmykker. Mange av de mindre har nasjonaldrakter i grønn eller rød fløyel med staselige gullbroderier. Orkestret spiller populære sanger og damene vagger i stolene sine og smiler gjenkjennende. Og så blir det danseoppvisning, og ut på skoleplassen kommer flokker av unge jenter, og de har ingen sjal på hue, men tvert imot ettersittende kjoler med korte ermer, og de vrikker på kroppsdeler jeg aldri trudde jeg skulle se noen vrikke på i Kandahar, og Zubaida fra Kabul sitter stum og storøyd ved siden av meg. Og så kommer ordføreren på podiet, og han holder en tale om kvinnene og verden og vår selvfølgelige plass i den. Og etterpå blir det dans hvor noen kvinner og en mann danser sammen, og det er selveste ordføreren som er på pletten igjen, og mens de danser strør han pengesedler nedover den ene kvinnen, og de er ikke gift, det finner vi snart ut. Skulle en sett på makan. En helt alminnelig onsdag ble forvandla til en eventyrdag og ingen vil gå hjem. Og det aller mest eventyrlige var smilene til damene fra Kandahar, smil som ikke var lufta på 23 år. Store og breie henger de på himmelen over jenteskolen i Kandahar ennå.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent