Det er et selvbevisst Høyre i regjering som nå velger å utfordre fagbevegelsen. Det er en politikk både Høyre og juniorpartner Venstre vil kunne høste stemmer på. Slik er det ikke for Kristelig Folkeparti. I KrFs politiske program heter det for eksempel: «Når markedskreftene får fritt spillerom, skapes det ofte en brutal virkelighet som skyver mange ut. Derfor vil KrF bruke de muligheter en har for å styre markedskreftene». Og videre: «Markedet kan aldri løse de grunnleggende omsorgsoppgavene innen helse, utdanning og andre sentrale sektorer på en rettferdig og sosial måte». Sentralt i Kristelig Folkepartis politikk står også arbeidet for et varmere samfunn. I partidokumentet «Kristendemokratiet på norsk» slås det et slag for en altomfattende solidaritetstanke der egoismen som drivkraft i samfunnet forkastes. I dag føler mange av Kristelig Folkepartis velgere og tillitsmenn at partiet i alt for liten grad får gjennomslag for disse verdiene i regjering. Når evangelist Aril Edvardsen i Sarons Dal nå har signalisert at han ikke lenger støtter Kristelig Folkeparti, og i stedet åpner for et samarbeid med venstresida, er det et alvorlig varsko for KrFs ledelse. Kristelig Folkeparti er blitt regnet som et borgerlig parti, men har samtidig hatt oppslutning fra kristne som ellers vil stemt til venstre. I mange kristne miljøer har det også foregått en radikalisering de siste årene. Maktutredningen har påvist at kirkelederne er blant de mest radikale i landet. Hvis ikke Kristelig Folkeparti knytter seg til disse radikale strømningene i kristenfolket, kan det gå partiet riktig ille. Kjell Magne Bondevik var tidligere svært oppmerksom på faren for at KrF ble en blåkopi av Høyre, noe hans konflikter med Kåre Kristiansen var et uttrykk for. Nå ser det ut til at disse lærdommene er i ferd med å gå i glemmeboken. Det kan koste partiet dyrt.