«Det kom vel i gang av personlige anfektelser, det at kjærlighet tok slutt og gikk over i noe markant annet. Mine dikt oppstod i forsøket på å formulere hva dette andre var, som jeg ikke var i stand til å fatte. At det ene mennesket som er så viktig ikke vil ha noe med deg å gjøre.»Det er Jan Erik Vold som sier dette. For cirka 20 år siden. I samtale med Torleif Grue og Jón Sveinbjørn Jónsson. Trykt i Grue og Jónssons kortlevde halvårlige antologi «Poesi» (noen som husker den?).Vold fortsetter: «Først i USA, da jeg var 22-23 år, begynte jeg å skrive dikt for alvor. Kommer vel av at det å runde 21 er den verste kneika i livet. Så langt jeg foreløpig vet noe om det, da.» («Poesi», nr.2, s. 133)Jan Erik Vold er 44 år når han sier dette, og jeg blir nysgjerrig: er virkelig det å runde 21 den verste kneika en 44-åring har forsert? Jeg har hørt om 30-årskriser og 40-årskriser og 50-årskriser, men ingen 21-årskriser. Kan ikke huske å ha hørt noe om det.