«Jeg keedis nu længer at være din Træl». Thomas Kingos mektige salmestrofer høres ikke bare den dag i dag i norske og danske kirker. Barokkens dødsbevissthet og lede over en forgjengelig verden kan også bringe tankene mot moderne, eksistensielle stemninger. Spennet mellom avmakt og fornedrelse – høystemthet og frelses-patos kan spores i begge. Den danske salmedikter Thomas Kingo forlot denne verden den 14. oktober 1703, altså for nøyaktig tre hundre år siden. Han var født i 1634, arbeidet seg opp fra beskjedne kår til å bli biskop i Odense. Ideologisk var han en sterk støttespiller for det nye eneveldet som etablerte seg i 1660. Hans hyllningsdikt til Christian den 5. i 1670 og til oppkomlingen Griffenfeld – «du himmelbaarne greve», han falt seinere i unåde og ble sendt til Munkholmen som livstidsfange – fører tankene hen til den stalinistiske personkulten. Utvilsomt har Kingos lojalitet og autoritetstro, tuftet på gammelluthersk kristendom, fremmet hans karriere. Han var seg sine mektige embedsrettigheter fullt bevisst og var rette mann for å utøve det overvåknings- og politi-regime som datidas kirke betydde. Sjøl de reformerte som søkte asyl i Danmark etter forfølgelser ute i Europa, tålte han ikke.