Klassekampens anmelder gir i omtale 8. oktober av Gerd Brantenbergs siste bok, «Landssvikersken», fortjent honnør til hennes debutroman fra 1977, «Egalias døtre», en kultbok innen feministisk litteratur også internasjonalt. I den forbindelse vil jeg minne om Brantenbergs «Sangen om St. Croix», 1979, etter min og manges mening den fremste kollektivroman om jenter innen norsk skjønnlitteratur, men også en enestående skildring av en middelstor norsk by i 1950-årene. Viktige bøker skrevet av kvinner har så altfor lett for å forsvinne ut av den litterære bevissthet. Derfor denne påminnelsen. Hvorfor er det slik i omtale av samtidslitteratur at da kommer navnene på mannlige forfattere trillende som perler på en snor med et enkelt kvinnenavn (om noe) på tampen? Fenomenet er beskrevet i bøker som «She didn't write it», men de når visst ikke utenom den feministiske menigheta. Kanskje Klassekampen kunne gjøre noe med det?