Spørsmålet er egentlig såre enkelt: hvorfor blir vi ikke kåt av å lese sexskildringene – eller: pulingen – i den norske samtidslitteraturen? Eller ta den relative varianten: er det noen der ute som blir kåt av det? Jeg tviler – Ta som eksempel knullet på side 431/2 i Jan Kjærstads «Forføreren» (Aschehoug, 1993), første bind i trilogien om Jonas Wergeland, hvor Jonas og jeger/odelsjente Arnhild U. tar seg ei runde i høyet: «[?] ansiktet hennes – hovnet opp av kåthet idet hun flådde av ham buksene og satte seg oppå ham, samtidig som hun førte hendene hans under vadmelsjakken og genseren og flanellskjorten og plasserte dem over brystene sine og lukket øynene og like etter, idet hun trakk pusten i et dypt drag, åpnet seg for ham og han gled inn i henne, inn i en varme og en fuktighet og noe så levende at han umiddelbart tenkte på et stort, varmt hjerte. Og han hadde siden et bestemt inntrykk av at han aldri, selv ikke han, med sine spesielle opplevelser, hadde blitt elsket med en slik fryd, med en slik hissig intensitet, med en slik makt, en slik brynde