Mektige metaforer
- Renta føler, inflasjonen spiser og økonomien er for heit. Ved hjelp av språklige bilder beskrives økonomiske sammenhenger. Metaforer er et hjelpemiddel for å forklare et tema ved hjelp av et annet. Metoden er nyttig for å forklare og forstå ellers kompliserte sammenhenger. Samtidig bidrar bruken av bilder til å etablere konstruerte og kontroversielle tema som naturlige sammenhenger. Språk er en måte å formidle et budskap, men også en del av selve fortellingen som fortelles. Språk er makt. Adam Smiths usynlige hånd er et av de mest kjente bildene i økonomifaget. Nyttemaksimerende, egoistiske individer vil ved hjelp av en usynlig hånd ledes til å gjøre valg som også er til det beste for fellesskapet. Smiths metafor har fortsatt stor betydning. Nyliberalistiske økonomer henviser sjelden eksplisitt til den usynlige hånd, men bildet står i dag sterkere enn noen gang i folks bevissthet. Markedsliberalisme representerer for mange frihet og trygghet, mens staten forbindes med overstyring og maktmisbruk. Markedet forbindes med begreper som frihet, fleksibilitet, dynamisk og individuell. Makt, immobil, rigid og gammeldags er derimot knyttet til staten. Statlig styring presenteres i det nyliberalistiske bilde som en motsetning til marked. Bourdieu og Wacquant hevder i en artikkel i Le Monde Diplomatique (mai 2000) at debatten om økonomiske spørsmål i dag kun handler om de ulike argumentene innenfor en allerede definert debatt. Grunnlaget for debatten blir sjelden eller aldri debattert, noe som fører til en snever og konstruert debatt om mer eller mindre stat, mer eller mindre marked. Forholdet mellom marked og stat, og hvordan disse fungerer sammen diskuteres sjelden. Markedsliberalistisk økonomisk tenkemåte dominerer innenfor fagmiljøene, de politiske miljøene og i folks bevissthet. Fortellingen om tilbudskurven og etterspørselskurven som sammen skaper likevekt i markedet, er forførende enkel. Markedet bestemmer prisene og allokerer ressursene til beste for alle. I denne modellen bidrar statlige reguleringer og skatt til redusert effektivitet og tap for samfunnet som helhet. Loven om etterspørsel og tilbud er blitt kritisert fra mange hold, men danner likevel grunnlaget for vår forståelse av økonomi. Fremstillingen er nødvendig dersom folk skal godta bestemor på anbud og privatisering av statlige foretak. Vær ikke redd; den usynlige hånd beskytter oss og vil bringe markedet i likevekt. Metaforer forenkler og forklarer, men bidrar også til å skygge for mulighet til debatt. Språkforskeren Gerd von der Lippe advarer mot sammensmeltningen av metaforen og det som forklares (Økonomisk Forum nr.6, 2003). I økonomifaget brukes gjerne naturvitenskapelige metaforer, og mekaniske forutsetninger legger premissene for tenkemåten i faget. I teorien er det økonomiske mennesket, Homo Economicus, et rasjonelt, mekanisk individ, og markedene fungerer perfekt. I en slik verden er markedsreguleringer et onde. Det er ingen kunst å vinne en diskusjon dersom forutsetningene allerede er tilpasset egen teori. Også i radikale miljøer aksepterer vi konstruerte bilder av økonomiske sammenhenger. Økonomisk globalisering er for eksempel lik investorer med frie hender, redusering av offentlige myndigheter og liberalisering. Dette er mange skeptiske til, noe som setter oss i en bås som globaliseringsmotstandere. Venstresiden har forsøkt å bli kvitt dette stempelet ved å fokusere på de mulige positive aspektene ved globalisering, som utveksling av kultur på tvers av land og kontinent. På samme måte bør vi redefinere økonomisk globalisering. Økonomisk globalisering betyr nye organisasjonsformer, hvor både multinasjonale selskaper, offentlige myndigheter og internasjonale organer får nye roller. Dette behøver verken føre til økende liberalisering, redusert demokrati eller økte forskjeller. I dag dominerer det markedsliberalistiske synet på økonomisk globalisering, og mulighetsområdet begrenses. I en verden hvor mekaniske forutsetninger legges til grunn, og vi reduseres til å kritisere og debattere innenfor allerede etablerte spilleregler, vil vi alltid tape. I tillegg til å analysere og tolke nyliberalistenes språkbruk, må vi definere et eget og etablere egne bilder. Det er en utfordrende oppgave. Forsøk fra feministiske økonomer har blitt møtt med latter eller likegyldighet. Økonomen Julia Nelson har pekt på hvordan dagens fagøkonomiske metodebruk gir den metaforiske assosiasjonen til maskulinitet. Maskulin som språklig kategori omfatter fornuft, hard, autonom, matematisk og presis, egenskaper som oppmuntres og verdsettes høyt i økonomifaget. I motsetning til disse egenskapene finner en «feminine» egenskaper som følsom, myk, verbal og vag. Feministiske økonomer har ikke som mål å frata økonomifaget matematiske egenskaper, men å inkludere egenskaper som forsvinner på grunn av den dualistiske måten å se faget på. Den maskuline metaforen begrenser faget. Ett av nyliberalistenes største fortrinn de siste 30 årene, har vært deres ekstremt effektive utnyttelse av språklige bilder og retorikk. Det bør vi lære noe av. Metaforer er et mektig, men foranderlig verktøy. Skaper vi nye språklige bilder, gir det oss muligheter og makt til å skape en annen virkelighet.økonomistudentØkonomene Rune Skarstein, Camilla Bakken Øvald, Ragnhild S. B. Astad og Peder Martin Lysestøl skriver hver torsdag i Klassekampen. Radikalt økonominettverk finner du på www.okonominettverket.no
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn