Å stemme radiodikt

Nils-Øivind Haagensen

Sist gang jeg intervjua Øystein Hauge sa han at han skulle lære i ennå tyve år til. Så skulle han skrive ei bok som ingen kan legge fra seg, ingen vil glemme. En poesiens læresvenn, kalte jeg ham den gang. Naturlig derfor å spørre den selvsamme poeten, et drøyt år senere, idet han lanserer sin tredje diktsamling, «Radiodikt», om hva han har lært siden sist.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Ut av dvalen

Peter M. Johansen

EU-spørsmålet rører på seg i Finland etter at storkoalisjonen i lang tid har lagt lokk på det meste av politiske spørsmål. 1990-tallet gikk med på å hente seg inn, etter at kasino-økonomien à la Japan sprakk og Sovjetunionen klappet sammen og raste ned over finsk industri. Det gikk opp med tellerskrittene til Nokia og fortsatt var skogens produkter en solid bånnplanke i finsk økonomi.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Heia pappa!

Siri Hall Arnøy

Av og til er det lett å få en følelse av at alt var mye bedre før, for eksempel på 70-tallet. Men rett som det er går verden framover. For om det skulle være sant at barrikadestormerne er blitt færre (selv er jeg usikker), har til gjengjeld bånnlinja blitt flyttet oppover. Et eksempel er gårsdagens Dagsavisen-sak om kvinner i politiet. Før ville det kanskje blitt sagt at kvinner ikke ville inn i den tøffeste enheten i politiet, om en journalist spurte om antall kvinner i utrykningsenhetene. I dag tar Politiets Fellesforbund selv initiativ til en undersøkelse om kvinnerekruttering, og krever at det legges bedre til rette for kvinner. Nei, verden går framover. Bare halvparten av topplederne som er menn tar ut fedrekvoten i foreldrepermisjonen, mens åtte av ti menn som ikke har topplederstillinger benytter seg av fedrekvoten på fire uker i foreldrepermisjonen, meldte NRK i helga. Det er ille å se at fedre med høystatusyrker som toppleder er dårligere på likestilling enn fedre flest, men samtidig er fedrekvoten et godt eksempel på hvor mye som tross alt er oppnådd gjennom statlige likestillingsreformer. For vi skal vel ikke veldig langt tilbake i tid før det ville vært en gladnyhet at halvparten av alle mannlige toppledere valgte å være hjemme med barnet i fire uker? Det viktigste som oppnås med pappaenes eksklusive rett til en del av fødselspermisjonen, er at begge foreldre får oppleve i praksis at ikke alt går galt om far skal stelle hjemme. For verden har ikke kommet lenger enn at det fortsatt for mange er like naturlig å si at far hjelper til hjemme, som å si at arbeidet selvfølgelig deles likt. Uansett om man tror problemet er mødre som ikke gir far sjansen, eller fedre som ikke vil ta ansvar, eller bare en hektisk hverdag der det aldri blir tid til å begynne å gjøre ting annerledes – ingenting er som praktisk erfaring. Og det at fire ukers permisjon blir borte om ikke far bruker muligheten, har tydeligvis fungert. Åtte av ti menn hjemme i fire uker er en stor seier for både mamma, pappa og ikke minst unger. Selvfølgelig finnes det skjær i sjøen. En utfordring er rapportene om at pappapermisjonen i noen tilfeller brukes til felles familieferie – noe som helt sikkert trengs, men som ikke setter far i en situasjon der han kan og må bevise at han kan passe på et barn. Den opplagte løsningen på dette er ikke å mistenkeliggjøre at mor og far tar seg noe fri sammen i en overlappingsperiode, men å utvide fedrekvoten slik at begge deler blir mulig. Det bør komme sammen med en forlengelse av den totale fødselspermisjonen. For det er gode argumenter for at mor og barn ikke skal være fra hverandre åtte timer hver dag for tidlig i barnets liv. Og selv med visjoner om et moderne og inkluderende arbeidsliv er det faktisk mange som har jobber der det ikke legges til rette for amming hver tredje time, selv ikke om far stiller på jobb hos mor med ungen på armen. Vi har ikke tid til å vente til alle har en perfekt jobb. Et enkelt første skritt å ta for å gjøre fødselspermisjonen lengre, er å få bort forskjellen mellom de som har råd til å ta ut fødselspermisjon med 80 prosent lønn over 12 måneder, og de som må nøye seg med 10 måneder med full lønn. Ironisk nok vil ofte de dårligst betalte yrkene være de der det er vanskeligst å være fleksibel på mors premisser. 12 måneders fødselspermisjon for alle er et opplagt og sosialt minstekrav. Dessuten må pappaenes selvstendige økonomiske rettigheter på plass – både opptjeningsrettigheter basert på egen lønn og ordninger for studentpappaer glimrer fortsatt med sitt fravær. Pappapermisjon har gått fra å være for spesielt radikale til å bli noe fire av fem gjør. Det er på tide å gjøre ordningen så solid at den oppleves som en selvfølgelighet for alle par med barn – for mors og fars skyld, men mest fordi barna fortjener det.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn