Kubanerne betalte sin pris. Familier ble splittet, urettferdighet ble begått i revolusjonens navn, borgerrettigheter ble innskrenket – men dette var slett ikke noe nytt. Revolusjonen tillot ingen fri presse. Den fremmet heller ingen politisk konkurranse. De med store materielle krav led frustrert under utjamninga. Revolusjonen ødela det gamle samfunnet, som fortjente å bli utslettet. Det reaksjonære hierarkiet i den katolske kjerka og den skinnhellige overklassen reiste fra øya, sammen med mafiaen som drev hotellene og spillekasinoene i forståelse med Batista-styret. Revolusjonen erstattet det gamle samfunnet med en stat som kunne bli et verktøy til å bringe Cuba ut av underutviklingen og som deretter, ifølge marxistisk teori, skulle forsvinne. Men til skuffelse for de fleste kubanerne overlevde byråkratiet.