Landsstyret i Sosialistisk Venstreparti, som var samlet i helgen, har startet arbeidet fram mot stortingsvalget i 2005. Målet er regjeringsdeltakelse. Partiet har også en annen utfordring, og det er å få til en valgkamp som kan gi framgang for tredje gang på rad. Det vil i tilfelle bli første gang i partiets historie. Forut for diskusjonen er det enighet i partiet om at det er behov for en kraftig styrking av organisasjonen. Den er relativ svak, til tross for at partiet har 10.000 medlemmer. Det er også enighet om at partiet må profilere seg på et bredere spekter av saker enn skole, barn og unge. Til tross for denne enigheten, har vi likevel en følelse av at SV undervurderer spørsmålet om regjeringssamarbeid. I flere land har regjeringssamarbeid ført til en katastrofe for venstresida. Spesielt ødeleggende var det franske kommunistpartiets deltakelse i Jospin-regjeringen fra 1997. Denne sentrum-venstre-regjeringen, som førte ren høyrepolitikk, kan på mange måter sies å ha lagt grunnlaget for den påfølgende framgangen for Le Pen. Det samme er erfaringene fra Italia med Oliventrealliansen, og i Sverige med Vänsterpartiets støtte til sosialdemokratene. Alle steder førte samarbeidet til sviende nederlag for venstrepartiene, verst for de franske kommunistene – som fikk et banesår – noe mindre for svenske Vänsterpartiet. De eneste som styrket seg var det italienske venstrepartiet Partido de Rifondazione Communista, som trakk tilbake støtten til regjeringen i siste liten. Man skal også huske på at både de franske og svenske venstrepartiene er mye sterkere enn norske SV. Det franske kommunistpartiet har 100.000 medlemmer, har dagsavis og utøver stor innflytelse i Frankrikes største fagforbund. Aron Etzler har utgitt en bok i Sverige med tittelen «Ta det tillbaka» (Bokförlaget Nixon, 2002) der han drøfter venstresidas situasjon, ikke minst erfaringene fra regjeringssamarbeid. Denne boka bør være obligatorisk for alle i SV som jobber med spørsmålet. Etzler trekker også opp de skremmende perspektivene. Ett av hans poenger er at venstresidas manglende evne til å formulere en radikal politikk, ikke minst i regjering, kan bane veien for den ekstreme høyresida. Mekanismen er velkjent, ikke minst i Norge, der Fremskrittspartiets framgang i stor grad skyldes frustrerte Arbeiderparti-velgere. Det er like klart at hvis en SV-støttet regjeringen ender opp med å føre nøyaktig den samme politikken som tidligere Ap-regjeringer, kan det få skjebnesvangre konsekvenser. Det kan bety et tilbakeslag for hele venstresida, som det kan ta tiår å hente inn. Derfor er det så viktig at hele venstresida – ikke bare SV, men også venstresida i Arbeiderpartiet, RV, store deler av fagbevegelsen, miljøene rundt organisasjoner som Attac og miljøbevegelsen – deltar i disse diskusjonene. Kjernen i debatten må handle om hva slags politikk det er mulig å føre i regjering. Er det for eksempel mulig å føre en politikk som kan bidra til å minske klasseskillene og redusere den offentlige fattigdommen? Er det mulig å forplikte en regjering til ikke å delta i amerikansk krigføring? SV bør heller ikke se regjeringsdeltakelse som et rent partispørsmål. Uten et bredt samarbeid vil SV verken kunne utvikle en god politisk plattform eller bidra til å bygge opp det folkelige engasjementet som partiet vil være avhengig av i regjering. SV bør derfor starte en åpen prosess der ikke minst fagbevegelsen trekkes aktivt inn. Vi er grunnleggende skeptiske til hva det er mulig å oppnå i en regjering med Arbeiderpartiet. Men situasjonen er noe lysere enn den var på slutten av 1990-tallet. Det nyliberale hegemoniet er utfordret og de liberalistiske dogmene står svakere enn før. Likevel er det helt umulig å tenke seg en venstreregjering uten et sterkt utenomparlamentarisk press for en politikk som bryter med nyliberalismen på noen avgjørende punkter. Venstresidas sterkeste våpen er aktivisme og organisering. Velger SV å kaste vrak på disse kortene i sin jakt på taburettene kan det bli skjebnesvangert for hele venstresida.