De norske reglene om bo- og driveplikt kan stå for fall etter en dom som ble avsagt av EU-domstolen tirsdag. Dermed får Norges EØS-medlemskap nok en gang konsekvenser for et svært sentralt distriktspolitisk virkemiddel. Det blir ikke første gang norsk distriktspolitikk styres fra Brussel. Bo- og driveplikten er et pålegg om å faktisk bo på og drive gårdseiendommer av en viss størrelse. Den sikrer at det bor folk på norske gårdsbruk og en opphevelse av denne plikten vil bety at alle gårder kan bli lagt ut på salg uten forpliktelser. Enkelte gårder kan bli solgt ut som fritidseiendommer. Andre kan bli offer for arvinger som sitter på eiendommer uten at de bor der. Dermed kan store deler av utkantene komme til å bli bebodd bare deler av året. Det skal riktignok, ifølge EU-domstolen, fremdeles kunne være mulig å kreve driveplikt på landbrukseiendommer. Dette hjelper imidlertid lite så lenge det ifølge dommen ikke skal kunne stilles krav om at en kjøper selv skal bosette seg og drive. Jorden kan forpaktes vekk slik at driften fortsetter mens eieren kan bo i byen. Boplikten har vært viktig for å hindre at ikke minst mindre bruk har blitt stående tomme. Det er derfor lett å forstå de som frykter utarming på bygdene. Det er fullt mulig å se for seg en situasjon med tomme hus og økt fraflytting fra områder som allerede sliter med å opprettholde bosettingen. Små gårder er mange steder i landet attraktive som fritidsboliger for rike folk fra bystrøkene. Ikke minst gjelder dette i kystnære strøk. En opphevelse av boplikten vil trolig føre til et hardt press på mange bønder, som i dag lever i en svært presset situasjon fra før, for å selge gårdene. Boplikten er et umistelig virkemiddel for å opprettholde dagens norske bosettingsmønster. For det første er det å fjerne boplikten i seg selv galt. For det andre er det hårreisende at skjebnen til et så sentralt distriktspolitisk virkemiddel ikke skal bestemmes av norske myndigheter, men derimot pålegges per faks.