I et møte i Oslo Redaktørforening torsdag denne uka luftet politikerne sin frustrasjon over medienes dekning av valgkampen. Det ble å snakke for døve ører. NRK-direktør Anne Aasheim var stort sett fornøyd, ikke minst fordi hennes seertall var større enn i 1999. For vår del er det et mindre problem at tabloidene skriver om Medhaug og Schanche, men NRKs valgkampdekning er desto viktigere. Kringkasteren er 100 prosent eid av staten og har et særegent ansvar for å bidra til en opplysende offentlig samtale som kan klargjøre de politiske alternativene. Parallelt med den norske valgkampen pågikk den svenske folkeavstemmingskampanjen om ØMU. Det er interessant å se hvordan Sveriges Television klarer å lage gode og underholdende politiske programmer, uten at det ender opp som «kooschlig» fredags- og lørdagsunderholdning. Vi la spesielt merke til et større program der ja- og nei-sida stilte med fem «vitner» hver. Først ble vitnene forhørt av de som hadde kalt dem inn i to minutter, før de ble overlatt til «fienden» som fikk dobbelt så langt tid til utspørring. SVTs egen programleder hadde i dette programmet ingen annen funksjon enn å ønske velkommen og passe på at vitneavhørene ikke gikk ut over den fastlagte tiden. Dette viste seg å bli gnistrende god tv-underholdning, nettopp fordi programideen forutsatte at fjernsynsseerne var genuint opptatt av ØMU-spørsmålet. NRK velger på sin side å la de minst politisk interesserte være hovedmålgruppe. I stedet bør man lage programmer som interesserer de mest politisk interesserte, samtidig som man gjør politikk interessant for «midtgruppa». Hvis man først skal lete etter forbilder fra tv-underholdningens historie, bør man derfor heller studere gamle «Kvitt eller dobbelt» med Knut Bjørnsen – og kaste den gjenglemte lesten fra LørDan.