Du kan bla til neste sideBla med piltastene

1990-tallet: Helt slutt?

Aslak Nore

Klassekampen vil i en serie framover se nærmere på 1990-tallet. Vårt hovedutgangspunkt er å belyse forholdet mellom kultur og samfunn i tiåret som gikk. Kan vi finne sammenfallende tendenser mellom politisk debatt og kulturelle trender? Eller må tendenser i kunst- og kulturliv vurderes adskilt fra samfunnsmessige endringer? For en bred venstresideavis som Klassekampen er det særlig viktig å vurdere forholdet mellom nyliberalisme og suksessfulle tankeretninger gjennom tiåret på en åpen og udogmatisk måte. Globalistiske, postkoloniale og postmodernistiske strøminger bidro til å rydde grunnen for høyrevridd politikk med sin fornektelse av det sosiale, hevder mange. Naivisme og familiefokus i litteraturen gjorde at forfattere glemte samfunnet de var en del av, sier andre. Det er den ene siden av saken. Men tidens ånd er slett ikke bare en konsekvens av økonomiske rammebetingelser og politiske vedtak. 1990-tallets mangfoldige tidsånd er også et åpenbart oppgjør med 68'er-generasjonen, et oppgjør som ble innledet på 1980-tallet. Stikkord: Dekadanse! Amoral! Hedonisme! Den kollektive mobiliseringsformen ble kraftig svekket og langt på vei erstattet av en individualisert livsform. Begrepet om solidaritet ble fortrengt av begrepet om frihet. Bygda var ut, byen var in. Eller er dette hele historien? I løpet av 1990-tallet ble post til e-post, ble det sagt, og det er ikke bare den nye teknologien man hadde i tankene. Begynnelsen av tiåret er gjeldskrisen, arbeidsledigheten og de apokalytiske miljøspådommenes tid. I 1994 sa det norske folk nei til EU. Folkebevegelsenes tid var ikke forbi likevel, ble det påstått. Resultatet var et utslag av norsk selvgodhet og nasjonalisme, hevdet andre. Begge hadde de rett. Sikkert er det i alle fall at tiåret som sank i havet både bærer med seg klare tendenser og et enestående mangfold som spriker i alle retninger. Klassekampen vil de kommende ukene gjøre et overflatesøk i dette landskapet. Vi påstår ikke at vi forvalter den hele og fulle sannhet om tiåret. Men vi fornemmer en økende interesse. Da undertegnede selv passerte studentløyene på Blindern for noen uker siden gikk et vedmodig sug gjennom magen. Ut av høytalerne strømmet en artist som, tross sine mange uker på toppen av VG-lista tilbake i 1993, kun hadde én eneste funksjon for studentene. Artistens navn var Haddaway, låten het «What is love». Det var nostagi. Det var 90-tallet.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn

Får flere ordførere

Til tross for at SV enkelte steder er største parti, og flere steder større enn Ap, knytter det seg stor spenning til om partiet får ordførervervet. Flere steder der SV har gjort sitt beste valg, er forholdet mellom Ap og SV lunkent.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn

Krigen sett frå bu-bilen

Alfred Fidjestøl

Håvard Rem har redigert ein antologi med 100 krigsdikt for Cappelen. Han har lese fleire tusen krigsdikt, mellom andre dei norske krigsdikta frå tida før og under andre verdskrigen. Og lesnaden har rysta Rem. Rem seier han er sjokkert over å oppdage at norske lyrikarar tagde om folkemordet på jødane. Han kritiserer den norske krigslyrikken for å vere nasjonal – det er fleire dikt om 17. mai enn om Krystallnatta – og han vel difor å setje såkalla motstandsdikt og nazidikt side om side i antologien. For som han seier til Dag og Tid: «Motstandsdikta er like nasjonale og utdaterte som nazidikta. Difor står dei side om side i boka mi».For dei som enno ikkje er overtydde legg Rem til at han ikkje finn store formelle eller politiske skilnader mellom nazidikta og motstandsdikta: «Dei er ulike innanfor likskapsramma, men retorikken er den same, det vil seie 'land' og 'folk', poetikken er også den same, det vil seie kling-klang-rim, og ikkje minst: både nazipoetane og motstandspoetane vel å oversjå antisemittisme og etnisk forfølging. Den djupaste skilnaden er at nazipoetane støtta Tyskland medan motstandspoetane støtta England», utdjuper Rem overfor Dag og Tid. Resonnementet til Rem inneheld så mange kortslutningar, at det er ufatteleg at det har kunna passere sikringsboksen i Cappelen. For det fyrste er det vel neppe rett at norske lyrikarar tagde om jødeforfølgingane. Frå skulen hugsar vi Nordahl Griegs dikt om niggeren Owens, som tyskarane aldri nådde att, medan dei nådde att jødiske kvinner og menn i gatene. Arnulf Øverlands «Du må ikke sove» har klår adresse. Gunvor Hofmo skreiv sterke dikt om temaet – som Rem rett nok nemner som eit unnatak, men straks feiar vekk ved å vise til at Hofmo var så ung på denne tida. Og Sigurd Hoel heldt foredrag på studentersamfunnet i 1936 om ei fersk augevitneskildring frå Dachau. Det finst sikkert mange fleire døme, men det er ikkje poenget.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn