Leif Høghaug er litteraturkritiker.1) Her, nå? Theodor W. Adorno ble født den 11. september 1903. Adorno: En særegen filosof fra det tjuende århundres Europa, katastrofenes kontinent. I lesende stund, i nettopp dette øyeblikk, her, på selveste hundreårsdagen, og 30 år etter militærkuppet i Chile, to år etter angrepene på World Trade Center, kan vi konstatere at de problemer Adorno sto overfor fortsatt er uløste. 2) Hvordan lese Adorno, i dag? Det finnes ingen klare svar, her ser det meste ut til å avhenge av leserens velvilje. Ja, flere av oss vil kanskje hevde at Adornos tekster setter selve lesningen på spill. Ingenting kan leseren ta for gitt, og i sitt møte med Adornos ord og setninger må leseren forsøke å gjøre seg opp en mening om hva det vil si å lese. Leseren er en aktør, en politisk meningsprodusent, og aldri en passiv mottager; leseren skal ikke leve i den tro at det eneste han gjør er å fordøye et substansielt materiale. Hvem var han?3) Hvem var Adorno, og hvem er han, for oss? Man kan gå biografisk til verks, eller man kan hevde at det er umulig å fortelle historien om en av det tjuende århundres største filosofer. Et umulig forsøk, men like fullt et forsøk: Adornos jødiske navn: Wiesengrund, forkortet W., fremstår som et sannhetsvitne. Det jødiske navnet er en signatur, uløselig knyttet til et umulig skriveprosjekt: Historien om det tjuende århundres katastrofer. 4) Hva er et navn? Et navn er alt eller ingenting. Et navn kan opptre som et ideologisk bedrag, innhyllet i seierherrenes uutholdelige identitetstvang. Men et navn kan også være ikke-identisk, det vil si ikke identisk med noe annet enn seg selv. 5) Hvor finner vi Hegel, og hvor finner vi Marx, i Adornos forfatterskap? Adorno griper tilbake til – og videretenker – den hegelianske dialektikken, tenkningen som vil oppheve det ensidige ved ethvert (filosofisk) standpunkt, samt overvinne dikotomien subjekt-objekt. Men nettopp heri, i denne tilbakegripen og videretenkning, lanserer Adorno sitt brudd med Hegel; i motsetning til Hegel, som ser Åndens selvrealisering i kraft av et totaliserende system, vil Adorno rette all oppmerksomhet mot det mangfold av forskjell som unndrar seg, eller opponerer mot, den identitetstvang som ethvert mektig system innebærer. Derfor: Marxisten Adorno forkaster den totalitære marxismen.Essayets innsikt6) Essays? Jo, Adorno skrev essays. Og i likhet med Walter Benjamin og den unge Georg Lukács hadde han tiltro til essayets innsikt. Essayisten begynner der han velger å begynne, og han setter et foreløpig siste punktum, alltid et foreløpig siste punktum, der det måtte passe. 7) Hva ville Adorno sagt om Aasmund Olavsson Vinje, dikteren som talte om tvisynet? Tvisyn bør være noe mer enn et ideal; det tvisynte blikk bør materialisere seg i enhver kritisk tekst. Sammen med Max Horkheimer bedrev Adorno hard kritikk av kulturindustrien. Ifølge de to kritikerne slår kulturindustrien alt med likhet. Horkheimer og Adorno, hvis felles base var Institut für Sozialforschung i Frankfurt, formulerte sitt håp om en bedre verden: Forskjellenes verden.8) Hvordan tenke og tale om mangfold og forskjell all den stund kulturindustrien dyrker det fragmenterte uttrykk? Adorno, den modernistiske kritikeren, vil enkelt kunne bli fremstilt som en kjærkommen emigrant i en postmoderne kultur der alt og alle taler om mangfold, forskjell, toleranse og så videre. Man kan hevde at Adorno, i dag, utstyrer kulturindustrien med de beste argumenter: «Vi oppløser enheten, vi tillater alt som er særegent.» Men kulturindustriens slagord er tomme, blottet for kritikk, og man trenger ikke bevege seg langt inn i dannelsens traktater for å forstå at slagordene er dårlige etterligninger; her finnes ingen estetisk bevissthet, kun estetisk frieri i konsumsamfunnet. Den postmoderne kulturindustriens produkter er ikke selvbevisste i betydningen selvkritiske; de er heller selvbevisste i betydningen selvreklamerende. I forlengelse av Adornos politiske kritikk kan man hevde at den postmoderne kulturindustriens tale om forskjell slår alt med likhet.Kunsten opponerer9) Alt som før, også i dag? En tilfeldig nyhet, et tilfeldig eksempel: NRK gleder seg til den store IQ-testen; NRK vil så gjerne overbevise sine seere om at det finnes kulturindustriell rettferdighet, den store IQ-testen må jo være av det gode, kan man tenke seg at kringkastingssjefen tenker, og med den største selvfølgelighet lager han folkeunderholdning ut av en ideologi som har ødelagt livet for Gud vet hvor mange mennesker. 10) Hvorfor estetikk, hvorfor estetisk teori? Å tale kunstnerisk om kunsten. Å forstå at kunsten opponerer mot en grusom virkelighet. Det finnes ikke noe virkelig liv i det falske, skriver Adorno, og helheten, forestillingen om en totalitet, er for lengst blitt avslørt, som ideologisk falskhet. Den politiske aktøren Adorno spør om det er mulig å skrive dikt etter Auschwitz. 11) Theodor W. Adorno - den personifiserte pessimisme? Mulig det. Men så er det kanskje vanskelig å tenke seg hvordan en intim forening av filosofi, sosiologi og estetisk refleksjon skal kunne unngå pessimismens ord og setninger. Selve den intime foreningen må jo være særdeles problematisk, man kan bli pessimist av mindre! Jo, man må gjerne tenke slik. Men et annet spørsmål lyder: Hvordan utfordre Adorno, lese ham på en kritisk og konstruktiv måte? Det er i dette spørsmålet man øyner en mulighet: Den mulige Adorno, som et optimistisk innslag i det kritiske ordskiftet. Kritikken, som også må være en kritikk av kritikken, vil alltid gripe tilbake til – og videretenke – den politiske filosofi vi forbinder med navnet Theodor W. Adorno.