Leonard Cohen So long, Marianne(fra The Songs of Leonard Cohen, 1968)Desember, 1959. En kanadier reiser fra London til øya Hydra, 35 sjømil fra Athen. Hans engelske venninne blir ikke med ham. I bagasjen har han et romanmanuskript. Han står på dekk utover, kjenner sjøsprøyten i ansiktet. Neste høst kjøper han et hus på den samme øya. Han betaler med gulnede dollarsedler fra arven etter en nylig avdød bestemor. Huset har verken strøm, avløp eller rennende vann. Han skriver et brev til sin mor i Canada: The years are flying past and we all waste so much time wondering if we dare to do this or that. The thing is to leap, to try, to take a chance.Oslo, Norge, to år tidligere: En ung forfatter tropper opp i Aftenpostens lokaler. Han står på farten til Hellas, kjæresten venter utenfor. Planen er å kjøpe en bruktbil i Hamburg; de hopper på nattoget neste kveld. Han snakker fort og spissformulert, Aftenpostens kulturjournalist noterer ivrig: Jeg tror ikke på forfattertypen som bor på Veitvet og skriver ekteskapsromaner som kulminerer i Sinsenkrysset eller Hegdehaugsveien. En dikter må kaste seg ut på 60.000 favners dyp, ikke bare la ordene bli en erstatning for å leve selv.Hver dag får kanadieren besøk av en gammel øyboer og eselet hans; dette tar han som et tegn på at han er blitt akseptert av lokalbefolkningen. Han drikker kaffe på en kafé to kvartaler unna. Solen har gjort ham brunbarket.