Historiker Terje Tvedts bidrag til Maktutredningen kan leses som et kjærlig varsko om en bistandspolitikk som ifølge forfatteren kjennetegnes av samrøre mellom roller, posisjoner og en mangel på bred offentlig debatt. Bistandsaktører, forskere og konsulentselskaper ser ut til å være avhengige av offentlig støtte. Tvedt peker på flere strukturelle forhold som over tid kan svekke en gjennomtenkt og åpen norsk bistandspolitikk. Tette bånd og hyppige rollebytter mellom sentrale aktører er problematisk. I et lite land der bistandsmiljøet fortsatt støtter seg til et fåtall personer, er dette noe vi trolig må leve med. Hvordan kan vi sikre oss at bistandspolitikken og tildelinger av midler ikke påvirkes av vennskap og kjennskap, eller «elitebaserte nettverk», slik Tvedt hevder? Vi må finne frem til ryddige rutiner som sikrer habilitet og god saksbehandling. Norad har startet en omfattende revisjon av sine rutiner, og direktoratets posisjon og rolle er nå i støpeskjeen.