Frp-samfunnet
- Fremskrittspartiet er seierherre i årets skolevalg. 26 prosent av ungdommene stemte Frp, nesten dobbelt så mange som ved valget i 2001. Er dette bare et blaff? Fordi Carl I Hagen er den beste tv-politikeren? Fordi dagens Frp er som skreddersydd for tabloid-tv? Dette er kanskje noe av forklaringen, men de som trøster seg med at politiske strømninger raskt skifter ser bort fra sammenhengen mellom samfunnsforholda og folks politiske valg. Min påstand er at Frp bedre enn noen partier avspeiler dagens deregulerte og sterkt kommersialiserte samfunn. Ungdommen som stemmer Frp stemmer derfor på det partiet som best reflekterer de samfunnsidealene som dominerer i tida. Disse idealene har ikke alltid vært liberalismen. Hvordan samfunnsforholda påvirker folks partivalg har vært skiftende i ulike perioder av den nyere politiske historia. Jeg har forsøkt meg på følgende faseinndeling. Fase I: Tida fram til andre verdenskrig. I denne fasen var Norge et åpent klassesamfunn. Arbeiderklassen solgte sin arbeidskraft, men var ellers i liten grad trukket inn i markedsøkonomien. Det var sterk klassesolidaritet og svært få arbeidere identifiserte seg med borgerlige partier. Arbeiderpartiene vokste med tallet på lønnsarbeidere i tradisjonelle «arbeideryrker», fra 31 prosent av stemmene i 1921 til 43 prosent i 1936. Arbeiderpartiene agiterte for et sosialistisk samfunn. De store borgerlige partiene, Venstre og Høyre avviste alt som smakte av statlig innblanding i økonomien. Disse partiene hadde 40-50 prosent av stemmene fram til krisa først på 30-tallet. En stor del av bøndene stemte Bondepartiet (Senterpartiet). Fase II: Velferdsstatens gullalder. Krisa på 30-tallet og den andre verdenskrigen betydde sammenbruddet for liberalistisk ideologi. Selv borgerlige partier aksepterte betydelige reguleringer av kapitalen. Ap ble hovedbæreren av den nye samfunnsordenen. Vekst, solidaritet og velferd for alle ble dominerende samfunnsideologi. Ap tilpasset sin ideologi velferdsstatens idealer. I denne sosialdemokratiske gullalderen ble Ap det dominerende partiet. I perioden 1945 til 1977 hadde partiene som var mot frie markedskrefter og for reguleringer av kapitalen, Ap, NKP og seinere SV, mellom 53 og 47 prosent av stemmene. Fase III: Den nyliberale revolusjonen. Fra tidlig på 80-tallet startet en omfattende omlegging av det økonomiske systemet. Det store velferdsstatsprosjektet oppgis. En omfattende deregulering av samfunnet starter (Se Lysestøl/Eilertsen (2001) «Den nyliberale revolusjonen»). Eksportindustrien krever frihet. Bankene krever frihet. Rikfolk krever skattelette og den dominerende samfunnsideologien endres fra sosialdemokrati til markedsliberalisme. BNP per innbygger var firedoblet fra 1930 til 1980. Vareøkonomien hadde utviklet seg enormt. Folk flest var trukket inn i et nettverk av markedstransaksjoner. Husholdene var blitt som små bedrifter. Vanlige lønnsmottakere hadde nå mange av de tingene som bare borgerskapet hadde tidligere. Mange samfunnsforskere ble forvirret av denne økende formelle likheten. Ideen om at klasser var avskaffet fikk sterkere gjennomslag. Denne forvirringen slo også inn i arbeiderklassen. Det var ikke lenger selvsagt å stemme rødt selv om du var lønnsmottaker uten lederposisjon. Liberalistisk ideologi fikk stadig større gjennomslag. Klassebakgrunnen var ikke lenger til hinder for at du kunne bli noe stort: Det er opp til deg om du vil bli enn suksess! Ap tar et nytt skritt til høyre i denne fasen selv om det fortsatt prøver å kamuflere politikken med «arbeiderretorikk». Under Gro Harlem Brundtland leder Ap dereguleringspolitikken (Se Nilsen/ Østerberg (1998) «Statskvinnen»). I dette klimaet blir det grunnlag for en sterkere opposisjon til venstre for Ap. Gradvis får SV økende oppslutning. Mange av de mest kritiske og antikapitalistiske går til RV. Ap prøver både å være «moderne» og «sosialdemokratisk». Partiet mister gradvis troverdighet og får stadig mindre oppslutning under valgene. Under stortingsvalget 2001 raser partiet ned fra 35 til 24 prosent av stemmene. De gamle borgerlige partiene kappes om å tilpasse programmene sine den nye ideologien. Det er i dette ideologiske klimaet Frp får sitt gjennombrudd. Mens Høyre fortsatt plages av å være partiet til overklassen er Frp askeladdenes parti, alle som vil opp og fram. De som er lei statlig formynderskap og reguleringer. Hit strømmer nå «kommersialiserte» arbeidsfolk i titusener. I løpet av 90-tallet tredoblet partiet sin stemmeandel. Fase IV: Fremskrittsparti-samfunnet. Etter min mening har samfunnet ikke siden 20-30-tallet vært så godt tilpasset den ekstreme liberalismen som nå først på 2000-tallet. Økonomien er sterkt deregulert. Folk møter liberalistiske idealer på skolen, på høgskoler og universitet, og gjennom en mediapåvirkning sterkere enn noen gang. Samtidig med liberaliseringen har Norge fortsatt hatt økonomisk vekst og unngått alvorlige lavkonjunkturer. Derfor har det vært ekstra lett for Frp og andre ekstrem-liberalere å spre budskapet om «individets frihet». Ungdommen er lettest påvirkbar. Dette er en viktig årsak til skolevalgresultatet. Hvor lenge har Frp og nyliberal ideologi tiltrekningskraft? Jeg er redd «markedskulturen» har satt seg relativt tungt. Men hva med alle de som etter hvert får erfare at liberalerne ikke kan holde løftene sine? Da trengs det et klart alternativ. Som professor Holte pekte på i intervjuet i Klassekampen nylig er rammene for en økonomisk politikk som tar sosiale hensyn stadig trangere innafor dagens globaliserte kapitalisme. Sosialdemokratiet med ideen om en regulert kapitalisme, er derfor ikke lenger et virkelig alternativ. Uansett hvor vanskelig og utopisk det kan virke i dag: Det eneste alternativet er sosialisme, en sosialisme som er i stand til å korrigere for alle de negative erfaringene sosialismens historie er så full av. Alle de som etter hvert mister troa på de enkle «Askeladden-løsningene» trenger også dette sosialistiske alternativet. økonomØkonomene Rune Skarstein, Camilla Bakken Øvald, Ragnhild S. B. Astad og Peder Martin Lysestøl skriver hver torsdag i Klassekampen. Radikalt økonominettverk finner du på www.okonominettverket.no
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn