Mehret Wolday har det lange blikket som likevel er så kort. Det rekker knapt utenfor ansiktet. Det virker som om hun ser helt ned til landsbyen på grensa til Etiopia hvor familien flyktet fra, men blikket blir presset innover i hodet av de vonde tankene. Hun holder fjernt om yngstebarnet i fanget mens det søker etter bryst, der hun sitter midt under teltduken hvor bakken er ryddet for kvasse stein. Ivrige barn titter inn, gjemmer seg lattersjenert bak de tynne, krumme trestokkene som holder den gråbrune teltduken oppe, gløtter ut fra det dunkle teltrommet som nå er familiens hjem.