Den danske statsminister Anders Fogh Rasmussen er tilbake på den politiske scenen etter en langvarig ferie. I løpet av sommeren har han møtt skarp kritikk for å ha løyet for det danske folket om grunnlaget for å gå til krig mot Irak. Fogh Rasmussen valgte i forrige uke å slå hardt tilbake og karakteriserte debatten om Irak-krigens grunnlag som «justiseri» og «en teoretisk diskusjon uten praktisk relevans». Samtidig som Fogh Rasmussen fastholdt trusselvurderingen som lå bak invasjonen av Irak, modererte han sine tidligere uttalelser, om at Irak «har masseødeleggelsesvåpen», til at Saddam «hadde hatt» og «hadde brukt» forbudte våpen, det vil si i krigen mot Iran og mot kurderne før den første Golfkrigen i 1991. I samme omgang anklaget han venstresida og krigsmotstanderne for å ha vært tilhengere av sanksjoner i tolv år, noe som hadde ført til omfattende død og lidelse for den irakiske sivilbefolkningen. Poenget er bare at dette er regelrett løgn. Både SF og Enhedslisten (tilsvarer norske RV) har vært mot sanksjoner. Til tross for at Anders Fogh Rasmussen er tatt i løgn og manipulasjoner i argumentasjonen for å gå til krig, avviser han likevel kontant behovet for en undersøkelse av beslutningsgrunnlaget som førte Danmark i krig. Siden Anders Fogh Rasmussen ble statsminister i 2001 er det politiske klimaet i Danmark fundamentalt endret. I Folketinget er statsministeren så sikker på sitt flertall at han overhodet ikke lytter til opposisjonen, bortsett fra jevnlige konsesjoner til Dansk Folkeparti og Pia Kjærsgaard, noe som ser ut til å passe godt inn i Fogh Rasmussens politiske strategi. Den danske avisa Information skriver at arrogansen statsministeren utviser er blitt hans varemerke. «Så lenge Fogh inviteres til kaffe i Det hvite hus synes han å være likegyldig til om det eksisterer en internasjonal verdensorden».