Jeg tok meg endelig sammen og ringte tannlegen min i dag. Og siden han ikke hadde noen ledig time før i august har jeg tre lange uker til å grue meg. Nå er det egentlig ikke det at jeg er så redd for å bore. På lista over ting jeg helst ikke vil utsette meg for, kommer hullfyllinger flere plasser nedenfor motorstopp i veikryss og muntlig fransk eksamen. Så hva er det da jeg gruer meg sånn til? Det er det øyeblikket da tannlegen ser på meg med et skuffa uttrykk bak brillene og sier: «Du drikker en del brus, gjør du ikke?» Og siden han har plassert diverse metallgjenstander i munnen min kan jeg ikke si noe, men bare nikke. «Og du spiser mye sjokolade?» (Hvis jeg ikke hadde hatt alle de tinga i munnen, kunne jeg si her at ifølge forskere har sjokolade en anti-depressiv virkning og er veldig bra for kvinners immunforsvar, men istedet nikker jeg og prøver å smile unnskyldende.) Tannlegen pirker litt i jekslene mine og fortsetter: «Du bruker ikke tanntråd –» ( Nei) «Eller fluorskyll?» (Nei) «Og du pusser for dårlig» ( eh... ja?).Og tannlegen ser tristere ut enn sjefen min gjorde da jeg klarte å lage en meterlang ripe i bakdøra på firmabilen. Han ser ut som han tenker: «Jeg hadde trodd bedre om henne.» Leger har ikke den samme virkninga på meg. Hos leger kan jeg svare på alle spørsmål med god samvittighet. For selv om jeg kanskje ikke er en treningsfrik, så eier jeg ikke en bil, og går i trapper istedet for å ta heisen.