Ute av verden?
Det er blitt sagt: norsk samtidslitteratur lider av virkelighetspsyke, eller er styrt av en virkelighetstrend, eller dominert av virkelighetseffekter. Det skal være verden. Det skal være ordentlige fortellere: proper names. Det begynte kanskje med Geir Gulliksens virkelighetsessay midt på 1990-tallet. Det begynte kanskje med Rune Christiansens diktsamlinger på 1980-tallet, eller Jan Kjærstads snåle romaner fra samme tiår. Det har i hvert fall begynt, kan vi slå fast, og det ser ikke ut til å gi seg med det første.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn