**I helgen ble jeg millionær. Vel – i alle fall på liksom, men hadde man tatt utgangspunkt i gløden, grådigheten og hysteriet blant oss som slåss om kronene kunne situasjonen neppe vært mer virkelig. Regnet kom, og vi gjorde som seg hør og bør: Vi spilte spill. «Vil du bli millionær» hylte svigermor. «Ja!» ropte jeg og de andre sosialistene tilstede i grisk glede. Vi kunne ikke få nok. Av penger og spill. Den sorte fryden over å se andre tvunget til å blottlegge manglende kunnskaper og etterpå føle de samme stirrende øyne når man selv ikke vet om Ford har produsert bilmodellen Squash gjør noe med humøret. Rike ble vi også, alle sammen. Vi ble så å si millionærer hele gjengen. Ah. Det var en deilig tid. Jeg elsker «Vil du bli millionær». Ikke bare spillet, men mest av alt tv-showet. Dette underholdningsfenomenet som jeg akkurat sjekket om jeg kunne melde meg på til høsten på TV 2, for så i panikk ikke helt få avklart om faktisk dukker opp til høsten i det hele tatt. «Vil du bli millionær»-leken i helgen fikk meg til å tenke på spill og lotteri, på hva som er fortjente og hva som er ufortjente penger, på hvorfor det liksom er mer etisk korrekt å arve to millioner enn å vinne dem på tv, hvorfor noen er så sure på tv-konkurranser og av prinsipp aldri tipper lotto. Kan det være fordi de har penger nok? Da «Vil du bli millionær» ble en tv-suksess i Norge i 2000, var det mange fine, kulturelle og rett-troende mennesker som ble svært opprørt over slikt tv. Var ikke dette bare grådighet som underholdning? Ufortjente penger til en skarve kvinne som klarte huske hvem som sang «Oliver» i Norsk Melodi Grand Prix? Fysj! Sånn jeg ser det har «Vil du bli millionær» lite med en grådighetskultur å gjøre. Ei heller er det en symbol på et samfunn fundamentalistisk orientert omkring materialistiske goder. Sannsynligvis er kritikerne en del av den diskuterende samfunnsklassen som i grunn er mer opprørt over at en enkel fyr på tv får akkurat det de selv alltid har hatt. Via tilfeldigheter, et knippe flaks og god hukommelse har plutselig hvemsomhelst det samme som deg: Hus, bil, ferie, økonomisk stabilitet – selv om han ikke har strevet like hardt, det vil si har samme kulturelle kapital, evne til å nettverke eller kjempebonus fordi man deler interessen for golf med sjefen sin. Med god vilje og ikke så rent lite fantasi, kan man til og med si at tv-showet ikke bare er et tv-show, men en slags sosialistisk sivilisasjon der hva du presterer er altoverskyggende, mens hvem du er eller hvem du kjenner er helt uviktig. Denne likhetstanken må selvsagt være nokså alarmerende for visse mennesker som er vant til at deres sosiale status i seg selv gir fordeler, og bare tanken på en verden der dette ikke lenger er av viktighet får ryggmargsreflekser til å uhemmet skyte kritikk og avsky mot en slik tenkt virkelighet. Selv om det for tiden bare er tv-underholdning. Man kan hyle om en tv-kultur som gir en hel masse for ingenting, men en hel masse for ingenting tildeles en svær gruppe mennesker rundt oss til enhver tid uten at folk flest går av støvleskaftene av den grunn. Å vinne kjappe penger og plutselig luksus krasjer helt med den kapitalistiske og protestantiske arbeidsetikken: Jobber du hardt så vil du få belønning. Etter hvert er det selvsagt relativt mange som oppdager at de jobber hardt, men ikke kommer seg et museskritt videre. I riktig gamle dager, på mine foreldres tid, var dette noe man aksepterte. Uventet luksus var utenfor selv de villeste fantasier, men i dag er det faktisk mulig å ta kvanteskritt på den økonomiske skala i spill og lotto. Klart man prøver seg. Faktisk kan man si at å vinne i lotteriet eller delta i et tv-show for mange er den sikreste karrieremuligheten som finnes dersom pengeformue er målet. Hvis man ikke kommer fra en rik familie der foreldrene dør tidlig. Å bli født med en sølvskje i munnen er fremdeles den vanligste måten å bli rik på i verden. Tv-millionærer er ikke verre enn dem. Faktisk er tv-millionærer akkurat som andre millionærer: Rike. Ford har forresten aldri produsert en Squash. Squash er en grønnsak av gresskarfamilien i slekt med agurk og melon. Jeg blir aldri millionær. Ikke engang i papir-penger. Linn Stalsberg er frilansskribent