I sitt tilsvar til Aslak Sira Myhre inntar Morgenbladets litteraturredaktør, Bendik Wold, Frankfurterskolens kunstperspektiv (Klassekampen lørdag 19. juli): Kunsten gjør det best når den lever under en relativt fristilthet fra den kapitalistiske profittlogikk (eller i dette tilfellet fra politiske føringer). Blant den partibyggende venstresida, som i hovedsak har hentet teoretisk inspirasjon fra andre revolusjonære tradisjoner, er det kunstteoretiske perspektivet fra den marxismeinspirerte Frankfurterskolen lite utbredt. Frigjøringsprosjektet (av folket) som fortsatt til syvende og sist er det som betyr noe for denne delen av venstresida, overskygger alle andre saker enn de som kan tenkes å gi en politisk gevinst. Bendik Wold hevder, med støtte fra Frankfurterskolen og mange innenfor den akademiske venstresida, at politiske krav til kunsten nettopp vil undergrave muligheten for at kunsten skal kunne si noe virkelig (politisk). Et paradoks i denne disputten er at Wold ender med å imøtekomme det politiske nyttekravet til kunsten som Wold mener Sira Myhre er en representant for. For som Wold konkluderer: «Derfor kan dét i kunstfeltet som ved første øyekast synes «ufolkelig» ved nærmere undersøkelse vise seg å være en strategi for («folkelig») motstand mot markedsprinsippets utbredelse. For venstresiden burde denne erkjennelsen lede til et sterkt forsvar av ikke bare kunstens autonomi, men også av kvalitetsbegrepet.»