Oslo en tidlig morgen. Med lav og kald morgensol. Fra Sentralbanestasjonen finner du lett fram, var beskjeden jeg fikk over telefon dagen før. Så optimistisk er jeg, der jeg rusler vekk fra skinnegangen. Uten kart, kompass og mobiltelefon. Dette skal gå så greit så. Jeg kikker på klokka og ser at jeg har all verdens tid. Så deilig. Tenk å komme tidlig fram, ta seg en kopp kaffe og se på kursprogrammet i ro og fred. Jeg finner ikke lett fram. Min indre kompassnål virrer rundt som en snurrebass, der jeg går med taktfaste skritt gate opp og gate ned. Helt til jeg forandrer taktikk og spør om veien. Den første jeg spør er ei gammel dame. Jo, den gata ligger der oppe. Men det gjør den ikke. Så spør jeg en ung mann, og han er kjapp til å peke i motsatt retning. Ned dit og bort dit. Og jeg lystrer ordre, men ingen gate med riktig navn dukker opp bak neste sving. Plutselig befinner jeg meg midt i Oslos verste og støyende gatenett. Broer og veier både over og under meg. Jeg prøver å gjøre slutt på elendigheta. Helt fortvilet ser jeg ei drosje under ei av broene, og føler sterkt at dette er min redningsmann. Drosjesjåføren er velvilligheten sjøl. Finner fram bykartet sitt, snur det begge veier, bruker både for- og bakside, og leter og leter med pekefingeren. Ingen varsellampe blinker gjenkjennelig ytterst på fingertuppen. Dessverre klarer han ikke å finne gata «mi». Utrolig, jeg som trodde drosjesjåfører fant hvert minste smug. Nå begynner jeg virkelig å lure på om gata er avgått med døden og slettet fra ethvert oppdatert bykart.