** Jeg har akkurat vært en liten tur i London og moret meg med å lese britiske aviser og snakke med britiske mennesker. Vanligvis er begge deler et hakk festligere enn å forholde seg til alt norsk, fordi så veldig mange er så gode på ironi der borte. En liten setning med ironisk snert dukker ofte opp på de mest uventede steder til uventet tid, slik at å humre – eller bli litt sjokkert – inngår relativt hyppig i engelsk dialog og i konsum av tekst. Ironi har opptatt meg mer enn normalt helt siden vår nye EU-favoritt Silvio Berlusconi viftet febrilsk med sine glatte puselanker og mente seg berettiget til latter for å ha sammenlignet parlamentariker Martin Schulz med en konsentrasjonsleirvakt. Han ville ha latter fordi utsagnet ifølge klovnen selv var ironisk, og derfor ufarlig og morsomt. Imidlertid er det jo slik at utsagnet ikke på noen måte var ironisk, og hadde det vært ironisk og ufarlig på en gang, står vi ovenfor en motsetning som tilsier at ironien er død. Ironi skal være farlig. Ironi skal svi. Ironi kan – og burde – avsløre og peke på bedrag. Ironi: Uttrykksmåte som går ut på å si det motsatte av det en mener, men slik at den egentlige mening likevel skinner igjennom, ofte med en undertone av humor eller spott. (Caplex) «Er det ikke ironisk?» ? hører vi hele tiden, men oftest er det faktisk ikke ironisk det vi hører: Det kan ha være hyklersk, kynisk, sarkastisk eller komisk, men ironisk? Neppe. Dessverre har denne retoriske kunstformen i dag nærmest blitt et synonym for «kul» ? for kynisme, for intelligens, for humor og distanse. Her skal på ingen måte Berlusconi unnskyldes, men ironi er ikke lett. Hver tid, hvert land, hver generasjon og hver situasjon har sine egne regler for ironi. Jean-Jacques Rousseau foreslo en gang at det skulle vært et spesielt merke i teksten som indikerte ironi. På den måten ville det være mye lettere å forstå 1700-tallets store forfattere som hadde en forvirrende vane med å skrive det motsatte av hva de mente. I det virkelige livet hender det at vennligsinnede sjeler indikerer med hermetegn når de er ironiske, men oftest må vi selv fatte hva personen egentlig mener, men gjør man det, føles ofte et spesielt forhold til både personen og saken i etterkant. Ironi kan flattere tilhørerne og skape samhold. Dette burde enkelte politiske grupperinger – ikke minst i vårt eget landskap – legge seg på minne. Man skal dog være kritisk til overdreven bruk av ironi slik vi har sett de siste årene. Ironi kan slukes av populistiske tendenser og dermed blir et angrep på alle seriøse ting. Ironi og ignoranse kan lett lage en lite heldig allianse. Ironi kan brukes for å dekke over mangel på kunnskap og kamufleres som et postmoderne instrument. Derfor var det mange, som for eksempel redaktør Graydon Carter i Vanity Fair og Roger Rosenblatt i Time magazine, som håpet og trodde ironien var død etter 11.spetember 2001. Det var selvsagt – og heldigvis – feil. Det er ikke bruken av ironi som er plagsomt – men misbruket. Dersom man bruker ironi til å angripe politikere med meninger man sterkt misliker, er det flott. Men dersom det blir slik, som i tv-programmet «Nytt på nytt» på NRK, at alle politikere skal angripes med ironi, alle politikere er duster som vi skal le av – da lukker ironien for argument og ytterligere bevis. Ved å latterliggjøre politikere som relativt ofte er ganske harmløse mennesker med gode intensjoner, fremmedgjør vi oss bare fra all politikk. Mennesker er naturlig ironiske. Det er en luksus vi koser oss med i fredstid og en overlevelsesmekanisme i tøffe tider. Dessverre kanskje, er ironi er blitt så mainstream at alle bedriver det, som en vane, en uvane, som en naturlig del av det å kommunisere med andre mennesker uten å ta på alvor konsekvensene av misbruk, eller inflasjon av utrykket. Det er ikke bare Berlusconi som ikke lenger vet hva ironi er. Det hadde for øvrig vært ironisk om selve ironi-generasjonen, generasjon X som vi liker kalle oss, ødelegger alt det fine ironi er verdt og ikke lenger klare får det til å svi.